Helt til slutt i dronning Elisabeths gravferdsseremoni i september i fjor ble kronen, septeret og rikseplet, som hadde ligget på kisten hennes, plassert på alteret i St. George’s Chapel i Windsor Castle. Nesten 70 år tidligere hadde hun mottatt dem under kroningen i Westminster Abbey som tegn på sin kongelige verdighet. Med kroningen var hennes styre gitt en guddommelig sanksjon. Hun var blitt Herrens salvede, en hersker innsatt av Gud til å styre på Guds vegne. Da kronen ble lagt tilbake på alteret markerte det at tjenesten var over.
Herskerens eller høvdingens rolle i tradisjonelle samfunn har alltid hatt en religiøs dimensjon. Vi møter det i eldgamle sivilisasjoner som Egypt, Kina og Japan. I europeisk kristen sammenheng skjedde det ved at kirken hadde en bestemt posisjon i legitimeringen av en ny hersker; noe som oppsto som en del av europeisk middelalder. Røtter fantes i kroningsseremonien i det bysantinske, østromerske riket. Allerede i 457 ble keiser Leo I kronet av patriarken, i katedralen Hagia Sofia, og den kroningsliturgien som ble utviklet dannet mønster for senere kroninger i europeiske monarkier.
Salvingen sikrer kirkelig støtte
I Vest-Europa ble dette kombinert med en annen rite som skulle bli svært sentral, nemlig salvingen. Det var Pipin den yngre, far til keiser Karl den store, som introduserte den som en varig ordning ved å bli salvet av paven i år 751. Salvingen var altså en ny og kristen skikk etter gammeltestamentlig forbilde, med salvingen av kong Salomo. Salvingen var en måte å få kirkelig støtte for et usikkert krav på tronen, og dermed kirken som forbundsfelle i en kamp om makt.
Dette er et gjennomgående trekk ved salving og kroning gjennom hele middelalderen. Kroner og septre, som også tidligere var brukt under kroninger, fikk dermed en kristen betydning, sammen med rikseplet (i virkeligheten en globe). De ble symboler på det kirken hevdet var den guddommelige orden, med monarken som den guddommelig innsatte overherre og beskytter av sitt rike. Salving og kroning ble i middelalderen regnet som så viktig at den ble referert til som «det åttende sakrament»: Den salvede herskeren ble sett på som en mixta persona, delvis prest og delvis lekmann, men ikke fullt ut noen av delene. Dette kunne blant annet sees i påkledningen, hvor monarken under kroningen også bar plagg som vanligvis er reservert geistlige.
I en kristen sammenheng er det dermed salvingen som er den sentrale riten. Det er den som gjør kongen til Herrens salvede, som blir Guds representant og instrument. Dermed blir kongens person hellig. Selve kroningen – at kronen blir satt på regentens hode – er et symbol på den forutgående salvingen.
I en kristen sammenheng er det salvingen som er den sentrale riten. Det er den som gjør kongen til Herrens salvede
Kroningen i en kristen messe
Dette tankegodset kan lett gjenkjennes i den seremonien som denne uken skal foregå i Westminster Abbey. Både England og Skottland er blant de landene som har eldst og dypest tradisjon for kroning.
Kroningen skjer innenfor rammen av en kristen messe – en nattverdgudstjeneste – hvor innholdet og betydningen av kongemakten blir presentert i form av en rekke symbolske tegn. Slik den fremstår i dag, består den av elementer som til dels går over 1000 år tilbake i tid. Seremonien er endret og forenklet gjennom århundrene, men kjernepunktene i den er like.
I den ordningen som nylig er offentliggjort for kroningen av kong Charles, kommer den gudstjenstlige rammen tydelig frem. Den er preget av den store liturgiske utviklingen i den engelske kirken de siste tiårene, og er betydelig forenklet i språk og lengde i forhold til forrige kroning i 1953. På den måten er den blitt en spennende blanding av eldgamle elementer og uttrykk for vår tids trosuttrykk. Samtidig makter liturgien også å integrere andre kirkesamfunn og religioner i gudstjenesten.
Kroningsgudstjenesten lørdag
Mellom de vanlige gudstjenesteleddene er en rekke tegnhandlinger plassert. Første høydepunkt kommer mellom Kyrie og Gloria, hvor kongen, setter seg på kroningsstolen, St. Edward’s Chair, og avlegger kroningseden. Eden har fire ledd, hvor de to første handler om å regjere i samsvar med «laws and customs» og å bruke makten til å bringe «law and justice in mercy» i alle avgjørelser. De to siste handler først om å opprettholde Guds lov, nærmere bestemt den protestantiske religion, og til slutt å «maintain and preserve inviolably the settlement of the Church of England» samt alle rettigheter og privilegier for biskopene og geistligheten. Denne eden dufter av middelalder. Den bekrefter båndet mellom monarken og kirken, og kirkens posisjon i riket. Slik sett er den i brennpunktet for hele ideologien bak kroningsseremonien og synet på den kristne monarken, kongen av Guds nåde.
Deretter går gudstjenesten videre med tekstlesninger og preken. Så, på forbønnens plass, kommer det andre høydepunktet: salvingen. For å understreke det hellige øyeblikket blir kongen og erkebiskopen skjult under en baldakin, og etter at kongen er salvet på hodet, brystet og hendene, sier erkebiskopen:
«And as Solomon was anointed king by Zadok the priest and Nathan the prophet, so may you be anointed, blessed, and consecrated King over the peoples, whom the Lord your God has given you to rule and govern; In the name of the Father, and of the Son, and of the Holy Spirit.»
Denne eden dufter av middelalder. Den bekrefter båndet mellom monarken og kirken, og kirkens posisjon i riket
De kongelige regaliene er symboler
I etterkant av salvingen blir kongen gitt en rekke gjenstander, kalt regalier, som på hver sin måte skal symbolisere sider ved hvordan en kristen fyrste skal regjere «as the minister of God», på Guds vegne.
- Sporene og sverdet som skal beskytte retten, rette det som er vrangt, beskytte enker og farløse, straffe og rette opp det som er feil, og i alle disse ting tjene Herren Kristus.
- Armbånd, kongelige stola og kåpe, som er «the robe of rigtheousness and garnments of salvation» og understreker kongens rolle som åndelig overhode.
- Rikseplet, som minner om at alle kristne kongeriker står under Kristi herredømme
- Ringen som symbol på kongelig verdighet og pakten med folket
- Septeret med kors og staven med due som symboler på et rettferdig og nådig styre.
Denne sekvensen avsluttes med det neste høydepunktet: selve kroningen. Erkebiskopen tar kronen som har ligget på alteret og setter den på kongens hode, og ber. Folket roper: God save the King!
Nytt er at i stedet for at adelen sverger troskap, er det nå noe hele folket inviteres til å gjøre
Nattverd som første handling
Velsignelse av kongen og folket følger. Deretter tronbestigelsen; kongen føres fra St. Edward’s Chair og blir løftet til tronstolen. Herfra fortsetter det med hyllest og sverging av troskap. Nytt er at i stedet for at adelen sverger troskap, er det nå noe hele folket inviteres til å gjøre.
Dronningen salves og krones så i forenklet form. Først deretter fortsetter gudstjenesten med nattverd. Å knele og motta nattverden er altså den første handlingen det kronede kongeparet utfører.
Gudstjenesten avsluttes med den gamle hymnen te deum og kongesangen.
For mennesker i det 21. århundre kan en kroning og ikke minst symbolikken bak den virke både fremmed og i strid med vår tids politiske idealer. Men den formidler også en sterk grad av kontinuitet og en tanke om at også både folket og dets ledere fra gammel tid av har vært bundet av en dypere lov og det forbildet kristendommen tegner i Jesus Kristus. Det kan gi en opplevelse av tilhørighet og trygghet også for oss.