Verdidebatt

«Mødre møtes på alle kanter av stadig økende krav. Finnes den optimale mamma?»

MORSKAP: Fra øyeblikket jeg oppdaget at jeg var gravid, var jeg under kontinuerlig angrep fra apper og nettsider som ga meg endeløse råd om hva jeg burde gjøre og ikke gjøre.

Enkelte dager, når jeg kommer hjem fra jobb, er jeg så sliten at jeg bare legger meg på sofaen.

Kari Nixon, Whitworth University og NTNU

Det er ikke noe spesielt merkelig med det, vil du kanskje si. Men for mødre er dette valget ­– det å bare legge seg på sofaen – fylt av angst.

Hva om barna mine tror jeg ikke bryr meg om dem, når jeg bare ligger her? Eller hva om mine vaner gjør at de ikke kommer til å vokse opp til å bli aktive, friske mennesker?

Eller ­– tenk omvendt i et øyeblikk – hva om jeg aldri koser meg, og gir jernet for barna mine (jenter, begge to) hele tiden, og så ender de opp med å tro at kvinner kun eksisterer for andres skyld? Hva om de da blir flinke piker med stressrelaterte lidelser fordi jeg ikke la meg på sofaen?

Eller, eller, eller.

Gravid under angep

Da jeg fikk mitt første barn, oppdaget jeg at alle mødrene jeg kjente – inkludert meg selv – følte et massivt press for å være den «riktige» typen mor som gjør de «riktige» tingene for barna sine.

Men. Det begynte egentlig før barna ble født.

Fra det øyeblikket jeg oppdaget at jeg var gravid, opplevde jeg meg under kontinuerlig angrep – fra apper og nettsider som ga meg endeløse råd om hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. Ikke spis sushi. Få i deg mer folsyre. Maks 200 milliliter koffein om dagen. Alt som var ment å hjelpe, ble til fengselsgitter.

Etter at jeg meldte meg på noen grupper i sosiale medier for mødre og nygravide, så jeg at problemet var mer omfattende enn jeg hadde trodd. Det så ut for at nesten alle de andre mødrene jeg møtte i disse gruppene følte det samme: De hadde oppsøkt de digitale mødregruppene fordi de trengte støtte. Det var åpenbart at vi alle ønsket oss noen å ha fellesskap med, selv om det var bare på Facebook, mens vi prøvde å finne veien mot å bli den «perfekte» mamma som det var underforstått fra alle anbefalingene at det er mulig, ja, rent ut nødvendig, at vi ble.

Men det andre som jeg la merke til i disse gruppene var at det var vanskelig i praksis å få det til, selv med de forventningene om støtte som vi alle hadde. Det mørke siden av disse gruppene var at mødre kom dit fordi de følte seg alene i søken etter å oppnå et forvirrende og nesten håpløst uoppnåelig ideal av «optimal motherhood» (optimalt morskap). Mødre møtes på alle kanter med stadig økende krav til morskap og kunnskap, men lever i et moderne samfunn uten fellesskapet som kreves for å få til alt.

Forskningsfunn har erstattet moralske og religiøse regler

Husets engel

Historien bak de høye forventningene vi har til mødre skriver seg tilbake til Viktoriatiden, særlig i Storbritannia. På denne tiden var ble konseptet «The Angel of the House» (husets engel), også kalt «The Cult of True Womanhood» (den ekte kvinnelighetens kult), født. Grunnleggende i dette var tanken at å være husfrue og mor var det beste bidraget kvinner kunne gi i livet, og, like viktig, at mødre ble sett som beskyttere av nasjonens moralske renhet. Om de selv var perfekte, kunne mødrene gjennom sin renhet skape et rent samfunn.

Leser du Et Dukkehjem, der Nora forlater sin mann når han hevder at hennes umoralske personlighet kan smitte barna deres, skjønner du to ting med en gang:

For det første at tanken om «The Angel of the House» påvirket Norge i like stor grad som Storbritannia, og for det andre at disse tankene førte med seg store konsekvenser for kvinner. Arven etter dette tankegodset lever vi fortsatt med, de er bare kledd annerledes: Forskningsfunn har erstattet moralske og religiøse regler. Mødre kan føle seg ganske alene på denne reisen mot fullkommenhet – selv i Norge, der det finnes mye støtte og sosial infrastruktur, som foreldrepermisjon og barnetrygd. Norge er imidlertid også et moderne samfunn der folk setter pris på selvstendighet. Moderne liv krever at man orker selv. Da er det ikke rart at mødre prøver å finne seg en slags støttegruppe på den lettest tilgjengelige måten: I grupper på sosiale medier.

Moderne liv krever at man orker selv

En atmosfære av tvil og skam

Men det jeg og en kollega opplevde der var mye mørkere enn vi forventet: I stedet for støtte og kollektiv enighet rundt de ofte motstridende vitenskapelige råd mødre får, så vi (og opplevde vi) mødre som kranglet, med ulike vitenskapelige artikler i hånd, og skapte en atmosfære av tvil og skam.

Er det bedre å amme, fordi det er mest «naturlig», eller går det an å bare bruke morsmelkerstatning? Er det farlig at et nyfødt barn sover med mamma, eller blir babyen permanent traumatisert av å sove alene? Er det egentlig farlig å ta ett glass vin når man er gravid? Hva med å bruke smertelindring under fødsel?

Det var sjelden at vi så gruppene tillate usikkerhet. I stedet gjorde jaget etter «optimal motherhood» at alle prøvde å finne ut hvilken av de aktuelle alternativene som tross alt var riktig. Det gikk på bekostning av respekt for og støtte til andre, overveldede mødre. Istedenfor å forslå at det kanskje ikke finnes en beste måte å være mamma, var alle disse mødrene samlet i flokk på jakt etter å avdekke hva som var det beste. Men jakten fanget bare mødrene selv i et gnagerhjul av stress og mas.

Problemet er at vi stoler på at vitenskapen skal gi oss noe det aldri har vært et mål at vitenskap skal gi oss.

Stoler for mye på vitenskapen

Hvert «lag» i disse digitale debattene hadde jo nesten alltid hauger av bevis av like høy kvalitet. Man kan si at problemet ikke var at noen trengte mer kunnskap og mer forståelse av saken. Det var helt motsatt (og det er vanligvis slik med offentlighetens forståelse av vitenskap, ifølge forskning om vitenskapelig kommunikasjon): mødre hadde imponerende høy kunnskap og gode forutsetninger for å forstå forskningen. Men de vitenskapelige artiklene er ofte i strid med hverandre. Vitenskap som et fag gir, oftere enn vi er vant å snakke om, uklare og usikre resultater. Men siden 1800-tallet, da vitenskap ble et et ordentlig fag med faste metoder og regler, har vi som samfunn begynt å både love og forvente helt klare, uforanderlige funn fra vitenskapen.

Problemet er altså ikke mødre som ikke kunne forstår forskningen, det er at vi stoler på at vitenskapen skal gi oss noe det aldri har vært et mål at vitenskap skal gi oss.

Om det er en ting de fleste av oss ikke forstår, er det det – at det ikke finnes noen perfekt måte å gjøre noe som helst, særlig noe så krevende som å være mamma. Vi er ikke datasett, vi er mennesker, og derfor kan ikke alle råd være krystallklare og allmenngyldige. Noen har store problemer med å amme, for eksempel, og noen vil bare ikke, mens andre trives godt med det.

Kanskje burde den «optimale» moren være en som føler seg trygg og frisk nok til å være til stede for barnet sitt, heller enn en som gjør alle de riktige tingene men ikke har overskudd til å nyte småbarnslivet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt