Verdidebatt

Kirkemusikk og kvalitet

KIRKEMUSIKK: Hvis kirken tror at den kan overleve i vårt moderne samfunn ved å tilpasse seg den til hver tid gjeldende underholdningssmak, så tar den ynkelig feil. Realiteten viser det motsatte.

I debatten om kirkemusikeres utdannelse og oppgaver har spørsmålet om kvalitet spilt en altfor liten rolle. Til tross for at det er her diskusjonen må finne sitt sentrum. Dette er i siste instans det avgjørende: Forkynnelsen gjennom toner kan først fungere når kvaliteten på musikken og dens utførelse stemmer!

Og kvalitet oppnås gjennom utdannelse. Jeg er sterkt tvilende om hvorvidt en vanlig, uutdannet «gutteromsmusiker» kan yte det samme som en faglært kirkemusiker, uansett hvor fornøyd en menighet kunne være.

Gi menneskene det de vil ha, så er de tilfredse og forblir rolige. Det var muligens sant i det gamle Roma, men kan ikke gjelde for forholdene i Den norske kirke

En oppdragende oppgave

Kirkens sentrale oppgave er å føre menneskene «fremover og oppover» som en kirkemusikkstudent formulerte det i en tidligere artikkel i Vårt Land. Naturligvis skal underholdning og hygge spille en rolle, for eksempel på menighetsfester – «det er en tid for alt under himmelen». Men kirken har egentlig en pedagogisk oppgave, den skal i ordets videste forstand oppdra. Det kan bare en person gjøre som har tilsvarende utdannelse. På teologenes side er utdannelse selvsagt, men hva angår kirkemusikere virker det ofte som om utdannelse er uønsket.

.

På teologenes side er utdannelse selvsagt, hva angår kirkemusikere virker det som om utdannelse ofte er uønsket.

Brød og sirkus

Når kirkeverge Andreas E. Eidsaa Jr. i Sandnes (Vårt Land 20.02.2023) mener at Den norske kirkes menigheter ikke skal ha «museumsvoktere» som kirkemusikere, gjør han seg til forkjemper for tanken at en menighet ikke skal bli plaget av intellektuell-høyverdig musikk. Eidsaa ønsker tydeligvis en «panem-et-circenses-politikk» (det vil si brød-og-sirkus-politikk) som betyr: Gi menneskene det de vil ha, så er de tilfredse og forblir rolige. Det var muligens sant i det gamle Roma, men kan ikke gjelde for forholdene i Den norske kirke og da i særdeleshet ikke for de sentrale oppgavene kirken egentlig har.

Teologer er for øvrig like mye «museumsvoktere» som kirkemusikere. Bibelen er en gammel bok, og Luthers oversettelse stammer fra 1500-tallet. Og det sentrale og egentlig urokkelige i forkynnelsen, vår høymesse, går tilbake på blant annet Luthers Deutsche Messe (som igjen er er basert på den katolske messe). Høymessen kan altså like mye betegnes som en museumsgjenstand som Palestrinas eller Bachs musikk kan.

Derfor trengs det utdannelse

Ikke bare forkynnelsen med ord, men også kirkemusikken har denne pedagogiske oppgaven: å føre menneskene fremover og oppover. Som Luther sier: «Intet, sier jeg, intet er kraftigere enn musikken». Altså til og med kraftigere enn ordet! Og videre: «Så preker Gud evangeliet også gjennom musikken». Dette kan skje for eksempel med musikk av Bach eller av Mozart, men naturligvis også med nyere musikk av for eksempel Egil Hovland, Trond Kverno eller John Rutter. Det kan også skje med jazz, pop og gospel – hvis da kvaliteten på musikken og dens utførelse stemmer. For en virkelig kvalitetsfull utførelse av rytmisk musikk trenger like stor profesjonalitet hos musikerne som utførelsen av andre sjangre. Bare hvis man har full kontroll over rytme og harmonisering kan musikken virke og ta menneskene med seg «fremover og oppover».

Utdannelse fører ikke bare til kunnskap og erfaring med tilsvarende profesjonalitet, men også til dannelse

Derfor trenges det utdannelse. Og foruten blir «gutteromsmusikken» bare pinlig. Det nytter lite å komme med argumentet: det merker jo ikke folk. De merker det kanskje ikke bevisst, men i alle fall ubevisst. Det som ikke trekker oppover, trekker nedover; fordi det så viktige pedagogiske aspektet mangler. Alle virkemidler er ikke brukbare i en gudstjeneste selv om de kan fungere på et møte. Det sentrale er og blir: Utdannelse fører ikke bare til kunnskap og erfaring med tilsvarende profesjonalitet, men også til dannelse.

Tilpasningspolitikken er den direkte vei til å bli betydningsløs, og Den norske kirke er på god vei dit

Tilpasningspolitikk gjør deg betydningsløs

Hvis man skulle føre kirkevergen i Sandnes sine uttalelser til den ytterste konsekvens, måtte også teologien og gudstjenesten tilpasses en moderne og enkel smak. Man kunne manipulere høymessens forløp (det skjer), og prekene skulle ikke nødvendigvis ha en pedagogisk-dannende målsetting. Snarere skulle gudstjenesten være en hyggelig og morsom opplevelse, som et underholdningsprogram på TV. I denne retning lukter presten Kristen Edvard Skaars innlegg i Vårt Land (18.02.2023) om hvordan prekener burde avholdes: nemlig som av en person som opptrer i en underholdningssending. Igjen: brød og sirkus; innhold er andrerangs.

Hvis kirken tror at den kan overleve i vårt moderne samfunn ved å tilpasse seg den til hver tid gjeldende underholdningssmak, så tar den ynkelig feil. Realiteten viser det motsatte: I en menighet i Bergen oppfører koret ofte klassisk musikk – bant annet en del av Bachs Juleoratorium på 2. juledag – og har da seks ganger så mange mennesker i kirken enn når koret ikke er med. Tilpasningspolitikken er den direkte vei til å bli betydningsløs, og Den norske kirke er på god vei dit. Ferske tall om synkende gudstjenestebesøk beviser dette. Og når deler av Den norske kirke ikke lenger ser seg bundet av Offentlighetlova og Forvaltningsloven, vil man stadig hyppigere se feilslåtte ansettelser, som for eksempel i Nidaros.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt