«Fosen-saken er en tiltrengt øyeåpner»

Urfolks rettigheter har lenge stått bakerst i den politiske prioriteringskøen i Norge. Etter fornorskingen og den historiske diskrimineringspolitikken Norge har ført ovenfor samene, skulle en tro at vi hadde lært av våre feil. Fosen-saken minner oss igjen på at vi ikke kan ta menneskerettighetene for gitt, og at urfolks rettigheter stadig må kjempes hardt for.

Sannhet er en forutsetning for forsoning. Når man har tråkket på samenes rettigheter, slik som ved vindkraftutbyggingen på Fosen, nytter det ikke å være lei seg for at samene «opplever» det som et overtramp. Men det var nettopp de ordene regjeringen lenge brukte. Det tok skremmende lang tid før de innrømmet sannheten – at dette er rettighetsbrudd.

Dette handler om noe annet enn en debatt for og mot vindkraft, det handler om en debatt om grunnleggende menneskerettigheter, urfolksrett og klimarettferdighet

Tiltrengt øyeåpner

Fosen-saken er en sårt tiltrengt øyeåpner for Norges pågående diskriminering og undertrykkelse av egen urbefolkning. Den viser at kolonialisme av samiske områder fremdeles er et stort problem vi ikke har fått bukt med, og at vår egen regjering må bli presset hardt for å innrømme sannheten og love handling i saken.

I tillegg viser det oss at det grønne skiftet ikke bare kan pakkes inn i store ord om «rettferdig omstilling». Omstillingen til et fornybart-samfunn må gjennomføres på en rettferdig måte – og da er det helt elementært at urfolks rettigheter er en forutsetning og et grunnlag for omstillingen. Veien ut av en oljeavhengig økonomi er ikke å bygge ned viktige samiske naturområder.

Rettferdig omstilling hjemme og ute

Regjeringen har selv uttalt at de er opptatt av at det grønne skiftet skal skje gjennom en rettferdig omstilling. Nå er Jonas Gahr Støre nødt til å se at dette ikke bare handler om oljearbeidere og økonomisk omfordeling, men at det også handler om noe enda mer grunnleggende – at menneskerettighetene følges.

Vi ser stadig eksempler på norske selskaper og investeringer i andre land som strider med urfolks rettigheter

Fosen-saken må få betydning for fremtidens energi-, klima- og miljøpolitikk i Norge, og for hvordan Norge opptrer i utlandet. Våre øverste folkevalgte politikere må lære og ta aktive grep for å unngå at fremtidens klimasatsninger skjer på bekostning av urfolks rettigheter og menneskerettigheter. Vi ser stadig eksempler på norske selskaper og investeringer i andre land som strider med urfolks rettigheter. For eksempel Norsk Hydros virksomhet i Amazonas som bidrar kraftig til nedhugging av regnskogen i urfolksområder. Dette er helt uakseptabelt. Om det er hjemme eller ute, om det gjelder direkte eierskap eller gjennom investeringer, så må vi sikre at Norge ikke bidrar til brudd urfolks rettigheter. Så rett frem må det være.

I klimaforhandlingene i FN jobbes det nå med et arbeidsprogram om utslippsreduksjoner hvor man deler erfaringer og diskuterer det som kalles «best practices». Norge har akkurat gjennomgått noe som kan kalles en «worst practice» eller «lesson learned» i det grønne skiftet her hjemme. Dette må de også dele med resten av verden i forhandlingene.

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Fosen-saken må også bidra til å øke oppmerksomheten rundt Sannhets- og forsoningskommisjonen som skal avgi sin rapport før sommeren. Stortinget oppnevnte i 2018 denne kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett begått overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Deres funn må følges opp med politisk handling.

Fosen-markeringene ble arrangert av unge, samiske aktivister i NSR Nuorat og Natur og Ungdom. Vi i Changemaker og Spire sammen stilte oss bak aksjonene sammen med mange andre organisasjoner. Dette handler nemlig om noe annet enn en debatt for og mot vindkraft, det handler om en debatt om grunnleggende menneskerettigheter, urfolksrett og klimarettferdighet. Nå må politikerne vise gjennom handling at de forstår.

[ Helge Hognestad: «Det står om helt andre og dypere verdier enn kroner og øre!» ]