«Bør Bibelen språkvaskes av sensitivitetslesere?»

I en liten perle av et radioprogram, Fredagspanelet på NRK, hørte vi nylig en interessant utveksling om sensitivitetslesning, hvor Bibelen ble trukket frem som eksempel (fredag 3. mars 2023). I anledning ny-utgivelsen av James Bond-bøkene, var spørsmålet til de tre debattantene om det er vits i å rette på bøker som er gamle, som inneholder utdatert tematikk.

Kommentator i Avisa iTromsø, Egon Holstad, beklaget seg først over selve ordet sensitivitetslesning, og på herlig rått og vulgært nordnorsk sa at han «får lyst til å styrte brennevin og bannes høyt når jeg hører ordet». Han påpekte at en haug med klassiske verk blir revidert hele tiden. Han trakk frem som eksempel nyutgivelser av eventyrene vi vokste opp med, hvor det stadig blir gjort endringer fra de brutale originalene. Og her koblet han på Bibelen: «Ikke minst et verk som Bibelen blir jo endra hele tida.» Ting må tilpasses vår tid, mente han, fordi ingenting er hellig, selv om man ikke trenger å tegne bart på Mona Lisa, som han uttrykte det.

Så spørsmålet er: Blir Bibelen entret hele tiden? Og i tilfelle: Er det bra?

Skal en gi ut bøker fra en annen tid må en alltid foreta ulike typer av tilpassing og valg. Det mest åpenbare er oversettelse. Bibelen er skrevet på hebraisk og gresk, og oversettelse i seg selv vil alltid innebære tolkning og tilpassing. Den siste tidens debatt om hvordan en skal oversette det greske ordet «dulous» til norsk, til tjener eller slave, viser at en oversettelse alltid innebærer en rekke avveininger og hensyn; en kan aldri gjengi mening fra et språk til et annet uten at det oppstår friksjon eller forskyvning.

Hva skal vi gjøre med Bibelen?

Så hva skal en gjøre med Bibelen når teksten sier at jødene har djevelen til far eller at kvinner skal bli frelst gjennom barnefødsler? Er dette på nivå med sexistiske beskrivelser i James Bond-bøkene eller Pippi Langstrømpes far som nå er sydhavskonge, hvor det tidligere ble brukt n-ordet? Skal en fjerne støtende bibelvers eller utstyre nyere utgivelser med en advarsel på første side: «Det som står her er fra en annen tid og kan inneholde støtende materiale»?

Vanligvis står det «Den hellige skrift» på tittelbladet i Bibelen. Og det er her Bibelen på mange måter stiller i en særklasse, sammen med andre religiøse tekster. Noe oppleves faktisk som hellig, av mange mennesker. Og det gjør det på mange måter både enklere og vanskeligere med Bibelen. Enklere, fordi det er et mål i seg selv å ikke endre på originalen. Dette er tekster som har vist seg slitesterke og avgjørende i flere tusen år, gjennom generasjon etter generasjon. De har vært fundamentale for bygging av demokrati, skolevesen og helseinstitusjoner. De har karakter av å være åpenbaring, og er for mange det nærmeste en kommer sannheten om mennesker og Gud. Så minst mulig endring på Guds ord er ofte et mål når tekstene gis ut i en ny tid.

En kan aldri gjengi mening fra et språk til et annet uten at det oppstår friksjon eller forskyvning

Men disse hellige tekstene har også blitt brukt til å legitimere slavehandel, rasisme og kvinneundertrykkelse. Stadig i vår tid plukkes enkeltvers ut for å argumentere for hierarki og maktbruk, der noen mennesker, med Bibelen i sine hender, finner støtte for forskjellsbehandling, ulikhet eller undertrykkelse. Tekstene kan skade og såre. De har stor makt nettopp fordi de er hellige for folk. Bør de ikke da tilpasses bedre vår tid? Trenger kanskje Bibelen å bli språkvasket av sensitivitetslesere så den kan bli stueren i dagens samfunn?

Sensitivitet mot en hellig tekst vil være både å respektere at den er fremmed, men også være nysgjerrig på hva den kan gi oss og lære oss

Vi må lære å forholde oss til historien og til det som er annerledes

I radio-debatten gir Holstad et skrekk-eksempel, som han mener tar oss over i parodien: Bjørneboes roman Uten en tråd blir utgitt bare som to permer med null innhold. Dit skal vi vel ikke med Bibelen heller?

Snarere må vi lære å forholde oss til historien og til det som er annerledes. Vi må oppgradere vår kritiske lese-sans. Bibelen kommer fra en annen tid. Den må leses med utgangspunkt i det, med kunnskap om samfunnsforhold og verdier fra en kontekst som var annerledes enn vår. Sensitivitet mot en hellig tekst vil være både å respektere at den er fremmed, men også være nysgjerrig på hva den kan gi oss og lære oss. Vår tid trenger ikke bare tekster som stryker oss med hårene, hvor vi sømløst kan speile oss selv. Vi trenger også å bryne oss, komme ut av komfortsonen, og bruke tid på å sette oss inn i hvordan de tenkte og levde i andre tider og på andre steder. I vår verden endres mye fort. Kanskje trenger vi noen omdreiningspunkter fra en fjern fortid som holder oss fast? Kanskje trenger vi det for å forstå at noe faktisk er hellig?

Så tja: Bibelen endres hele tiden. Den tilpasses, fordi nye språk, nye generasjoner, og nye kunnskaper legges til. Den oversettes og tolkes på nytt, den utfordres og omfavnes. Samtidig står den fast, som en levende tekst. Å lese med sensitivitet trenger ikke å bety sensur, men å lese med åpenhet, kunnskap og kritisk sans samtidig.