Verdidebatt

Staten bør aldri sette selvmord i system

AKTIV DØDSHJELP: Det gjør inntrykk på oss alle å høre beretninger om ressursmangel og lange ventetider på norske sykehjem. Å innføre aktiv dødshjelp er likevel feil medisin.

I Aftenposten 28. februar kan vi lese om Ragnar Andersen, en 87 år gammel lege som mener at det hadde vært bedre å fått tilbud om aktiv dødshjelp enn å bli gammel i norsk eldreomsorg.

Vi løser ikke utfordringene i helsevesenet ved å åpne for aktiv dødshjelp. Det er helt feil medisin. Først og fremst mener jeg aktiv dødshjelp er prinsipielt galt, fordi det rokker ved synet på menneskets verdi. Jeg mener det er feil at helsevesenet som stiller opp hver dag for å redde liv – skal brukes aktivt for å ta liv.

Hadle Rasmus Bjuland er gjenvalgt som leder for KrFU. Foto: KrFU / NTB

For meg er det et paradoks at på ene siden etterstreber vi å holde selvmordstallene lavest mulig – men på den andre siden mener noen at staten skal sette selvmord i system. Det blir helt feil.

Vil ikke være en byrde

For det andre så vet vi godt at det ikke er smerte og lidelse alene, men menneskers frykt for å være en byrde for samfunnet og familien som er en av hovedgrunnene til at mennesker vil ha dødshjelp. Undersøkelser fra Oregon viser at 40% av alle som ønsker å ta aktiv dødshjelp, begrunner det med at de føler seg som en byrde for familien sin. Hvilke signaler sender vi til våre eldre hvis vi innfører aktiv dødshjelp? Vi er med på å legge ytterligere press på en sårbar gruppe om at døden er en utvei.

Vi politikere må heller bruke tiden vår på å lage gode velferdsordninger, helsehjelp og pleie som sikrer mennesker et verdig liv når de blir eldre og syke. Målet må være at ingen skal grue seg for å bli eldre - og så må vi sikre lindrende behandling for de som er syke og lider av smerte. Slik gjør vi det litt lettere å leve – og vi gjør «ja til livshjelp» om til handling.

Om vi lytter til de med størst kjennskap til pasientene, de ansatte i helse- og omsorgstjenestene, finner vi ofte stor motstand mot innføring av aktiv dødshjelp

Hvem definerer et verdig liv?

Tilhengerne av aktiv dødshjelp hopper bukk over de etiske problemsidene. For hvor skal grensene gå for hvem som skal få tilbud? Hvem skal definere hva som er et verdig liv og ikke? I land hvor eutanasi og legeassistert selvmord har blitt innført har grensene stadig blitt flyttet til å gjelde flere. I Nederland er aldersgrensen satt ved 12 år. Belgia har gått enda lenger, og vedtok eutanasi for barn uten noen nedre aldersgrense. Det er ikke lenger et krav om fysisk sykdom. Jeg tror det er få som ønsker en slik utvikling i Norge.

Det blir ofte argumentert med at folk må få bestemme over egen kropp og eget liv, men selvbestemmelse for en gruppe fremtvinger et krav til helsepersonell om å involvere seg i andres død ved å gi dødelige pilledoser eller injeksjoner til andre mennesker. Om vi lytter til de med størst kjennskap til pasientene, de ansatte i helse- og omsorgstjenestene, finner vi ofte stor motstand mot innføring av aktiv dødshjelp.

Å innføre aktiv dødshjelp er feil medisin på utfordringen som Andersen skisserer. Det gjør inntrykk på oss alle å høre om Andersen og andre sine beretninger om ressursmangel og lange ventetider på norske sykehjem. Det løser vi med at politikerne investerer i en verdig eldreomsorg – som sikrer at flest mulig skal leve gode liv. Det gjøres best uten at vi åpner for aktiv dødshjelp.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt