Det er moderne å si at vi ikke er født med, men tildeles et kjønn. Kjønn fremstilles som et spekter. Formuleringen «mange kjønn» glir inn i språket, og kjønn og kjønnsroller blandes. Språkendringene skal komme en utsatt minoritet i møte. Men transpersoners utfordringer kan løses, uten å akseptere teorien bak selvidentifisering.
For det nye språket utvikler seg ikke i et tomrom, men uttrykker et sterkt subjektivistisk menneskesyn. I den nye individteorien er det fordommer som grupperer mennesker som hun- og hankjønn: I realiteten eksisterer bare individer i et uendelig mangfold. Høyde- og styrkeforskjeller mellom kvinner blir til et «urettferdig» fortrinn i konkurranseidrett, ikke ulikt fordelene til transpersoner født hankjønn.
Radikal individualisme
Det som «egentlig» eksisterer er bare enkeltpersoner med sin individuelle versjon av det å være menneske. En fin tanke, kanskje. Problemet er at reelle ulikheter som skaper forskjeller, tenkes bort. At det finnes regelmessighet i utviklingen av styrke og muskulatur hos hunkjønn og hankjønn, og at kvinneundertrykkelsen er basert på kvinners kjønnsbaserte rolle i reproduksjonen, blir borte på veien.
Hyperindividualismen anerkjenner egentlig ikke kvinne- eller mannsgruppen, som annet enn et spørsmål om følelse, identitet og «valg». Dermed må ikke konsekvensene for kvinner analyseres, når samfunnet åpner for selvidentifisering av kjønn: Personer født hankjønn kan, om de ønsker, forlange rettigheter som om de var kvinner.
Hyperindividualismen anerkjenner egentlig ikke kvinne- eller mannsgruppen, som annet enn et spørsmål om følelse, identitet og «valg»
Det privates triumf
I siste del av forrige århundre vokste det frem en dyrkelse av det private selvet. Vekten ble lagt på en regissert fremtredelse for andre. Judith Butler, sentral i queerteorien, og for forståelsen av kjønn som «performance», er del av denne utviklingstendensen.
Individet som performance – fremførelse – gjenfinnes i regisseringen av eget jeg på sosiale medier. Det kunstige skal ikke lenger skjules, men hylles. Det er akseptert å endre utseende for å gjøre seg likere et ideal.
Grunnelementene gjenfinnes i selvidentifisering av kjønn. Slik du ønsker å være, «er» du, og andre skal anerkjenne dette. Individets følelser og valg er avgjørende, ikke kroppens medfødte beskaffenhet.
Tidsånden er radikalt individualistisk. Den forkaster kategorier som klassifiserer mennesket i grupper – f.eks. «klasse» eller «kjønn» – som meningsløse
Tidsånden
Kanskje ligger noe av forklaringen på kjønnsidentitetsteoriens aksept i at den ikke bare knyttes til en utsatt minoritet. Forestillingen om kjønnsidentitet snakker på samme bølgelengde som viktige tendenser i «tidsånden» – og begeistrer av den grunn. Men tidsånden er radikalt individualistisk. Den forkaster kategorier som klassifiserer mennesket i grupper – f.eks. «klasse» eller «kjønn» – som meningsløse.
Hovedfienden er blitt språklige binære modeller som gjenspeiles i teorier om biologi og natur. Vi må angivelig snakke annerledes om kjønn, for at undertrykkelsen skal forsvinne. Derfor blir det viktig å «arrestere» alle som sier at det eksisterer bare to kjønn eller at det ikke er mulig å skifte kjønn.
Stereotype kjønnsroller
Nå skal jenter som opplever krav til kvinner som undertrykkende, ikke gjøre opprør og utvide rammene. De skal heller overveie om de er ikke-binære eller en gutt i en «forstyrrende» jentekropp.
Kjønnsidentitetstenkningen forsterker slik et stereotypt kjønnsrollemønster. Samtidig kan mange stridigheter forklares ut fra dens forankring i en subjektivistisk, ekstrem individualisme som ser bort fra den materielle virkeligheten.
[ Tredje kjønn utredes - her er alternativene som legges på bordet ]