Konservative presses ikke ut av kirken. De blir motsagt

Jeg prøver etter beste evne å finne veien uten å bli forstyrret av neonlys, reklameplakater og influensere som til en hver tid gjør sitt for å lede meg bort fra den stien jeg følger. Den jeg går på er merket med små pinner med en refleksstripe som til enhver tid leder meg videre.

Noen av stripene finner vi i bøkenes bok. «Elsk din neste som deg selv». «Vend det andre kinnet til». «Tro, håp og kjærlighet». «Dere dømmer etter kjødet, jeg dømmer ingen». «For så høyt» og med fortsettelsen «for at hver den». Ikke noen utvalgte. Ikke noen «rett-troende». Hver. Eneste. En.

[ Therese Egebakken hevder nestleder i bispedømmeråd henger henne ut som homofob ]

Noen av pinnene er satt ned av de fine som har gått foran. Som har flyttet merkesteinene litt etter litt. For det tar lang tid. Kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913. Første kvinnelige prest ble ansatt i Den norske kirke i 1961. Nesten 50 år etterpå. Homofili (eller mer presist sex mellom menn) ble fjernet som lovbrudd i 1972 (da var jeg 5 år). Partnerskap ble mulig for likekjønnede i 1993 og fra 2009 ble det lov som homofile å gifte seg. Og i 2016 kom kirken etter.

Tøff debatt

Ingen har tatt til orde for å endre Kirkemøtets vedtak om to likestilte syn fra 2016, eller fjerne presters rett til å velge å ikke vie par av samme kjønn. Kirkemøtets vedtak sikrer faktisk rom for ulike teologisk begrunnede syn. Slik var det jo ikke da tyngdefordelingen var en annen: Det var ikke mange konservative som var opptatt av å sikre rommet for dem som ønsket å vie par av samme kjønn.

Jeg skjønner at det er ubehagelig når debatten blir intens. Men husk da på at debatten handler om vårt liv, vår identitet og om noe av det vakreste i livet: kjærligheten. Ja, jeg kunne sikkert ha vært mer lavmælt. Men jeg orker ikke lenger være lavmælt og saklig. Jeg er så ufattelig sliten av en debatt som tråkker rundt i livet mitt og som dermed tråkker på den jeg er og noe av det vakreste jeg har.

Hver gang mitt liv blir en sak (og det er det blitt igjen og igjen i de siste 30 årene), hver gang det diskuteres om jeg bør kunne gifte meg eller jobbe i kirken: Da kjennes det som om noen hardt og brutalt slår troens dør igjen for nesen på meg. For den som lurer på hva det har kostet, er det bare å lese Den norske kirkes arbeidsmiljøundersøkelse fra 2020 blant ansatte med LHBT-identitet.

Husk på at debatten handler om vårt liv, vår identitet og om noe av det vakreste i livet: kjærligheten

Det går en grense

Jeg har mer enn én gang vurdert å melde meg ut. Men har hver gang kommet til at jeg har et godt og nyttig forhold til Gud, og har en klar fornemmelse av at han er enig. Men jeg sliter av og til litt med bakkemannskapet. Og noen av dem trykker på min røde knapp litt hardere enn jeg til enhver tid takler. Det skal litt mer enn en post på Facebook til for å tippe lasset. Og jeg kan si såpass at det var mer denne gangen.

Da Therese Egebakken 23. februar valgte å legge ut på Facebook en tekst om hennes syn på rasisme var det provoserende for meg. Dette var like etter at vi hadde diskutert forskjellsbehandling av søkere ut fra samlivsform i bispedømmerådet, der Egebakken er sterk forkjemper for at man skal fortsette å være åpne for å etterspørre samlivsform hos søkere til prestestillinger i Stavanger. For meg er all forskjellsbehandling med utgangspunkt i kjønn, religion, hudfarge, funksjonsevne og legning helt uakseptabelt. Det er grunnleggende. Så tåler jeg godt uenighet, og de som kjenner meg vet at meningslikhet og vennskap er to helt forskjellige ting. Jeg vil ikke være i et ekkokammer. Jeg vil utfordres. Men ikke på identitet! Der går grensen.

Jeg tok i bruk et retorisk grep for å uttrykke mitt syn: Jeg brukte Therese Egebakkens tekst på min egen facebookside, og byttet ut referanser til hudfarge og rasisme med henvisninger til seksuell orientering og homofobi. Det medførte ikke uventet mye medieoppmerksomhet. Men premisset som settes om at konservative meninger har trange kår deler jeg ikke. De møter bare motstand og motargumenter. Og jeg meningsbærer tydeligere hva dette betyr for meg, for at de som kommer etter skal slippe å føle seg som annenrangs kristne i vårt trosfellesskap.

Det er ikke slik, som mange hevder, at konservative presses ut av kirken. Men de blir motsagt, og de blir motsagt med teologisk tyngde.

Ingen presses ut

Som forelder til to gutter vil jeg de skal vokse opp med en grunnleggende forståelse av at omsorg ikke handler om kjønn. Eller biologi. Å til stadighet måtte forklare hvorfor noen mener vår familie ikke er «normal» er belastende. Og slitsomt. Det er nok mye av grunnen til at min toleranse for kommentarer som rokker ved vår kjernefamilie og livssituasjon har krympet.

Det er ikke slik, som mange hevder, at konservative presses ut av kirken. Men de blir motsagt, og de blir motsagt med teologisk tyngde.

Det er et annet spørsmål som blir usynliggjort av mange konservative: Når vi diskuterer LHBT+ i kirken, diskuteres våre liv. Mitt liv. Vi er blitt utestengt fra kirken. Det står i Bibelen at det ikke er godt for mennesket å være alene, men i alle år er vi møtt med krav om å leve avholdende dersom vi ville bli prest eller ha en plass i kirken. Når vi diskuterer å bruke formuleringen om at «samlivsform kan bli tillagt vekt», er realiteten at prester med LHBT+-identitet er utestengt. Denne formuleringen sier til oss: «Vi vil ikke ha deg!»

For meg koker det ned til at to likeverdige syn, som vi har blitt enige om å leve med i Den norske kirke, må være likeverdige. Det betyr at ingen slår Bibelen i pannen på «meningsmotstandere» med klar beskjed hva som står der. Det er ikke likeverdig. Det er ikke konstruktivt. Og det skaper ikke mer himmel på jord.

[ – Det konservative synet har trangere kår ]