De siste dagene har det blitt skrevet mye om vekkelsen som pågår ved Asbury University i Kentucky. Det startet med et lovsangsmøte på campus 8. februar. Noe kom over forsamlingen. Et sterkt nærvær som forløste tårer, bønner og lovsang på lovsang. Møtet tok ikke slutt. Etter hvert dukket det opp livesendinger på diverse sosiale medier, som har strømmet non-stop-møtet ut til hele verden de siste par ukene.
Det er mange motstridende følelser og tanker som farer gjennom meg i møte med disse videoene. I ett øyeblikk er det noe i meg som varsomt plukker vekk kynisk kulde og fiffige forsvarsverk, og som dernest får tårene til å renne. I neste øyeblikk skrur skeptikeren seg på, som tenker dette bare er nok en raptus, som på sikt ikke vil utgjøre noe fra eller til. Reaksjonene på sosiale medier er polariserte som alltid, og spenner fra håpet om de siste tiders store innhøstning til varskorop om usunn forførelse. Presten og forfatteren Nadia Bolz-Weber kommenterer de kyniske reaksjonene med å si at at sosiale medier like gjerne kunne hete Anonyme gledesdrepere: «Kan vi ikke i det minste i ett minutt ta dette inn med åpen nysgjerrighet og ærefrykt?»
På internett går ting viralt på få dager, og strømmen av folk som nå flokker seg til universitetets campus har ikke latt vente på seg. Det er rett og slett ikke infrastruktur til å kunne håndtere folkemengdene. Non-stop-lovsangsmøtet ble avsluttet og erstattet med daglige kveldsmøter kun for studenter, og onsdag ble det kjent at møtene flyttes ut fra universitetsområdet. Som erstatning vil andre kirker i Kentucky holde åpne lovsangsmøter.
For min egen del tror jeg faren er større for at jeg bare søker tilflukt i kynismens kjeller og heller lar vindkastene passere trygt over hodet mitt
På jakt etter tornado-Gud
De siste 30 årene har jeg stort sett kun irritert meg over at kristne på død og liv må reise «dit det skjer», for så å forsøke å importere siste skrik av vekkelsesvind-moten. Jeg har sett på de fleste av dem som åndelige stormjegere, på jakt etter tornado-Gud som kan få dem til å spinne på nytt og på nytt. I avisen Dagens podkast om «Levende ords vekst og fall» er det flere eksempler på hvordan den karismatiske megakirken suget til seg ressurser fra menigheter fjern og nær, pastorer og lederspirer som kom til Bergen for å «bli med på det Gud gjør!» Mindre menigheter gikk mer eller mindre dukken i dragsuget fra supertankeren.
Det er en fare for å havne i slike snarer, men for min egen del tror jeg faren er større for at jeg bare søker tilflukt i kynismens kjeller og heller lar vindkastene passere trygt over hodet mitt, så gudslengselen forblir uberørt av det som kanskje var Gud. Det å reise dit det skjer er jo ingen ny trospraksis. Pilegrimer opp gjennom århundrene har ofte hatt lignende motiver. Også i dag valfarter folk til steder der mirakler skal ha skjedd, til steder der gudsnærværet kan føles ekstra sterkt, til «tynne steder» som kelterne kalte det, der sløret mellom de synlige og usynlige dimensjonene skal være ekstra tynt. Reiser til ulike vekkelsers arnesteder, slik som vi ser nå, er i bunn og grunn pilegrimsaktivitet i vekkelsesdrakt.
[ Vekking på amerikansk universitet breiar seg til andre skular ]
Kan Gud være mer nær?
Rent teologisk sliter jeg også med å få disse tynne stedene og «tynne hendelsene» til å passe inn med en grunnleggende teologisk sannhet, den som Edin Løvås repeterte til det kjedsommelige, at «Jesus Kristus er over alt og hos alle.» Eller som Paulus sa: Det er i Gud vi alle lever, beveger oss og er til. Kan Gud være allestedsnærværende og samtidig mer nærværende enkelte steder og ved enkelte arrangementer? Jeg vil trassig si «nei», men vet i grunn ikke svaret.
Men jeg vet at jeg kan være like nær kona mi over dager og år, rent fysisk, og allikevel kjennes det i perioder som vi er mye mer nær hverandre, at kjærligheten mellom oss noen ganger bare renner over helt uventet. Kanskje handler det bare om menneskelige mekanismer? At når jeg kommer med en stor forventning om at noe skal skje, at nå kommer jeg til et sted der jeg vet jeg kan slippe alt i meg løs, ja, da skjer det? Å gå pilegrim handler i stor grad om dedikasjon. Når jeg bestemmer meg for å legge inn en innsats for å få med meg noe jeg anser som viktig for meg, får jeg som regel mer ut av det også.
Når jeg bestemmer meg for å legge inn en innsats for å få med meg noe jeg anser som viktig for meg, får jeg som regel mer ut av det også
Pilegrimsreiser
Pilegrimsfenomenet er en trospraksis som går på tvers av religioner, og som har mange sekulære varianter, for eksempel norske fotballsupporteres pilegrimsreiser til sine respektive templer i utlandet. Slike fotballreiser kan både gjøre meg til en passiv sofasupporter hjemme i Norge, en som aldri løfter en leggskinne for den lokale fotballen, men som isteden bare drømmer den neste drømmen om Old Trafford. Men fotballreisene kan også gi meg inspirasjonen jeg trengte for å gå på nok et år som breddefotballtrener, og som fikk meg til å fornye årskortet på Briskeby gressbane.
Da Jesus forvandlet seg for øynene på Peter, Jakob og Johannes, og Moses og Elia kom på snarvisitt, var Peters første reaksjon å foreslå å bygge hytter til dem oppe på fjellet. Kanskje var det fordi øyeblikket måtte tas vare på for enhver pris. «I dette perfekte øyeblikket vil jeg bli værende for alltid!» Men da synet var forbi, sto Jesus der fortsatt. Han ba dem reise seg og ikke være redde. Så tok Jesus dem med seg ned igjen fra fjellet, til hverdagen og alt som skulle gjøres for å gjøre Guds rike mer synlig og håndfast for folk flest. Så lenge det er modellen vi etterligner, kan vi trygt legge ut på pilegrimsferd.
[ Vekking på universitet: gudsteneste starta onsdag og pågår framleis ]
