Verdidebatt

Nattverd til besvær

NATTVERD: Hvorfor må vi gjøre det så vanskelig? Kan det ikke være utfordrende nok fra før å gå til nattverd?

Da jeg for første gang gikk til nattverd, hadde jeg i lengre tid kjent på en dragning mot nattverdsbordet. Men jeg holdt igjen. Jeg tok nattverd utrolig seriøst, og jeg ønsket ikke å ta et feil valg. Jeg ville ikke delta uten å være sikker på at det jeg gjorde var riktig. Det var som et være eller ikke-være for min tid i kirken. Et veivalg for livet. Flere søndager satt jeg forknytt på kirkebenken, fordi jeg ikke klarte å bestemme meg. Jeg ønsket så sterkt å være helt sikker på at jeg var klar. Det kan høres heroisk ut, men sannheten var at jeg var livredd. Redd for hva det skulle gjøre med meg og redd for ikke å kunne trekke det tilbake.

Det kostet meg mye å gå frem til nattverd denne første gangen. Det gjorde meg sårbar og liten, for ved å ta skrittene opp til alteret for å knele, blottla jeg også mine egne følelser. Jeg viste med en konkret handling at jeg var villig til å ta imot det Gud ønsket å gi meg. For første gang i livet. Det var smertefullt og fint på samme tid, en sterk og følelsesladd opplevelse. Sterkt fordi jeg turte å ta det imot, og følelsesladd fordi det kjentes riktig å ha mottatt det.

Anita Reitan. Fjellhamar kirke

Hvorfor var det så vondt og seriøst?

Når det nå har gått seks år siden mitt første fellesskapsmåltid, undres jeg over hva som gjorde det så vanskelig. For var det nødt til å være så vondt og seriøst? Og hva var egentlig grunnen til at det opplevdes slik? Jeg hadde ikke snakket med noen om nattverd på det tidspunktet, så alt jeg visste var at jeg skulle ta imot kjeks og vin som symbol på Jesu kropp og blod. Ingen hadde fortalt meg om nåde, tilgivelse og sakramentalt fellesskap i Jesus. Det fikk jeg først kunnskap om mye senere.

Jeg er i dag glad for at dagens debatt om nattverd ikke raste da jeg som fersk kirkegjenger begynte å trekkes mot nattverden. Jeg kunne ikke den gangen verken forsvart eller forklart hvorfor jeg ønsket det så sterkt. Jeg anså ikke meg selv som kristen, men allikevel hadde jeg lyst til å delta. Det var vanskelig å forstå og umulig å forklare. Det var som om jeg bare trengte å sjekke det ut. Om det var en vei for meg å gå. Og det tror jeg vi skal være ydmyke for. At det kan være mange som har behov for å ta nattverd uten at de verken har det riktige ståstedet eller kan begrunne det. Og bør ikke det være greit? Hvis noen hadde spurt meg om jeg var døpt eller medlem i Den norske kirke før jeg gikk til nattverd første gang, hadde jeg rygget ut av kirken. Da hadde det blitt for vanskelig og bindende. For da måtte jeg jo på et vis ha tatt valget om jeg ønsket å ta imot Jesus før jeg hadde fått prøvd det. Jeg ønsket å ta dette valget på vegne av meg selv og mine følelser, fritt og uten betingelser, og ikke etter fastsatte prinsipper eller regler.

Jeg er i dag glad for at dagens debatt om nattverd ikke raste da jeg som fersk kirkegjenger begynte å trekkes mot nattverden

Når jeg deler ut nattverd

Når jeg i dag som medliturg deler ut nattverd sammen med prest, kjenner jeg på en stor ydmykhet. Det er meningsfullt å få være med å gi dette videre til andre. Å se rekken av mennesker på vei opp mot alteret er sterkt. Noen kommer for hundrede gang og andre for første. Jeg kan ofte se hvem som kommer for første gang, der de holder begeret feil vei eller spiser oblaten før de har dyppet den i vin. Da kan jeg kjenne på en empati over hvor fremmed det kan være. Men jeg kjenner aller mest på glede. Jeg blir virkelig glad på deres vegne at de turte å komme frem til nattverdsbordet for første gang. At de var villige til å prøve. For hvem vet hva slags betydning det vil få for deres liv fremover? Og hvem vet hvor mye eller lite det har kostet?

Det kan være mange ulike grunner for å gå til nattverd. Noen går til nattverd for å kjenne på fellesskapet i menigheten og andre for å få ta del i Jesu liv. Noen ønsker nåde og tilgivelse, mens andre deltar av gammel vane uten noen klar tanke eller misjon. Enkelte går frem for å slippe å være en av de som sitter igjen, noe som både kan være avslørende og stigmatiserende. Og noen få føler seg ikke gode nok for å delta. Enkelte andre velger å gå til nattverd for første gang i en annen kirke enn sin egen, noe som kanskje understreker hvor personlig og vanskelig dette kan være.

Gjør terskelen lav

Nattverd bør være noe som ligger åpent for alle. Terskelen for å delta bør være lav. Vi må være ydmyke for at det kan finnes ulike grunner til å delta, og selv de som ikke tilhører et kristent livssyn kan ha sine grunner. Nattverd kan være det første steg mot kristen tro, og vi må ikke gjøre det for vanskelig for dem som har behov for å sjekke dette ut. Trosskalaen er bred, og det må være akseptert å gå til nattverd om du er dypt kristen, tradisjonskristen, har et uavklart forhold til kristen tro eller per dags dato ikke har noen tro. Nattverd kan komme før dåp, og personlig skulle jeg nesten ønske at jeg ikke var døpt da jeg gikk til nattverd for første gang. For da kunne jeg ha brukt dåpen som et ritual for å gi et rungende ja til Gud og troen. Men slik det er i dag, selv om det ikke praktiseres, hadde jeg da ikke kunnet gå frem til nattverdsbordet. Et paradoks det er verdt å tenke over.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt