Kirken og vigselsritualet

Den norske kirke har to liturgier som uttrykker ulike menneskesyn, kaller dem likestilt, og tror øyensynlig at menneskene som på ulikt vis omfattes av disse to ulike ritualer vil oppleve seg som likeverdige i lys av kirkens ordning.

På et annet sted står Svenska kyrkan, hvor tre biskoper (Stockholm, Västerås, og Karlstad) nå konkluderer med at de ikke ordinerer kandidater som i sin fremtidige prestetjeneste vil nekte å forestå vielser av alle som søker til kirken for ekteskapsinngåelse.

To likestilte menneskesyn

Denne muligheten har prester i Den norske kirke, og der stilles ingen krav i denne sammenheng til nye kandidater til prestetjeneste. Den enkelte prest har kirkens tillatelse til å si til et par at «Dere vil jeg gi kirkelig betjening», mens presten til et annet par kan si at «Dere nekter jeg kirkelig betjening». Derigjennom etablerer kirken strukturer for systemisk diskriminering av mennesker.

Kirkens retorikk

Hva forteller historien oss om hvordan kirken har forholdt seg til homofile og lesbiske? Den norske kirke erklærte ved preses Fykse Tveit i sommer at «Kirken har heller ikke klart å gi troverdig uttrykk for anerkjennelse av alles menneskeverd og kjærlighet.». Det ble uttalt i respons til Frode Grøstads debattinnlegg etter den gudstjenstlige markering i Oslo domkirke, i anledning masseskytningen i Oslo under Pride 2022. Uttalelsen fra preses kan forstås som at kirken anerkjenner at den har vært utydelig i sitt uttrykk og i sin støtte til homofile og lesbiske.

Bispemøtet i 1954 erklærte homofile for å være en «fare av verdensdimensjoner», og vi har etter det sett alle mulige mellomstandpunkt frem til vi nå har det kirken selv refererer til som «to likestilte syn»

Realitetsorientering

Den som faktisk måtte tro at Den norske kirke i de seneste tiårene har vært utydelig i budskapet til homofile og lesbiske har sovet i timen: Bispemøtet i 1954 erklærte homofile for å være en «fare av verdensdimensjoner», og vi har etter det sett alle mulige mellomstandpunkt frem til vi nå har det kirken selv refererer til som «to likestilte syn».

Det betyr i korthet to likestilte menneskesyn. Det gjelder ikke en sak. Det er levende mennesker og levde liv det gjelder – og at liv blir gjort til sak endrer ikke det faktum at dette handler om hvordan Den norske kirke finner det for godt å betrakte og behandle mennesker. Hva dette angår er vi etter hvert ganske mange homofile og lesbiske prester i kirken som har en rikholdig erfaring å fortelle om:

Det har handlet om ordinasjonsnekt når vi har meldt oss til prestetjeneste. Det har handlet om å være faglig kvalifisert til å ansettes i en prestestilling og allerede har vært ordinert, for så å søke – og oppleve at biskopen napper vår søknad ut av søkerlisten med erklæring om at det er uholdbart om vedkommende søker blir ansatt. Det har handlet om biskopers forsøk på å si oss opp fra faste eller midlertidige ansettelser. Det har for mange flere enn prestene handlet om manglende anerkjennelse av samliv og avvisning av vielse. Det har for mange flere enn prestene handlet om å bli avvist ved kirkens nattverd og bedt om å forlate alterringen.

Denne listen er lang, for mange er den vond – men er det noe den derimot ikke er, så er det utydelig: Lesbiske og homofile har ikke lidd under utydelighet fra kirken. Den norske kirke har over lang tid vært særdeles tydelig.

Realiteten er at vi har en liturgi for den ene gruppe, og vi har en annen liturgi for alle. Allerede der fraviker kirken likhetstenkningen som burde ledet til ikke-diskriminering, og den demonstrerer en gammel sannhet: Noen er mer likestilt enn andre

Teori og erfaring

De to vigselsliturgiene er begge vedtatt av Kirkemøtet, og har samme formelle status. Kirken kan derfor hevde at synene på vigsel er likestilt, i dét man jo tross alt har begge to.

Men at de begge er gyldige liturgier betyr ikke at de signaliserer likeverd til alle kirkens medlemmer. Det er også en teoretisk sannhet at de to syn er likestilt i kirken – manges erfaring forteller noe annet. Den erfaringen kan kirken velge å ignorere. Alternativt kan kirken velge å lytte til beretninger av opplevd virkelighet.

Realiteten er at vi har en liturgi for den ene gruppe, og vi har en annen liturgi for alle. Allerede der fraviker kirken likhetstenkningen som burde ledet til ikke-diskriminering, og den demonstrerer en gammel sannhet: Noen er mer likestilt enn andre. Sagt på en annen måte: Noen kan velge, mens andre kan velges bort. Ved denne måten å snakke om ordninger tilslører kirken faktiske forhold, og opprettholder grunnlag for ulik bedømmelse av ulike mennesker i kirken.

Trosfrihet

Det truer ikke trosfriheten om Den norske kirke skulle endre sin vigselspraksis. Derimot ville det sikre at kirken ikke står som garantist for diskriminering av mennesker. Det gjør den i praksis nå, og det er beklemmende at kirkens ledere så langt velger å ikke gjøre noe med dette.