Verdidebatt

Hvem bestemmer hva det vil si å forlate et trossamfunn?

BRUDDPROSESSER: Paul Omar Lervåg tillegger BCC intensjoner jeg som medlem ikke kjenner meg igjen i. Det er beklagelig at han generaliserer hvordan bruddprosesser er, basert på sin egen opplevelse.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Paul Omar Lervågs leserinnlegg i Vårt Land 19. januar reiser en hel del interessante og viktige spørsmål rundt det å forlate en kristen tro og forsamling som er en sentral del av din identitet. Samtidig er det beklagelig at han i så stor grad generaliserer hvordan slike bruddprosesser er, på det som ser ut til å være basert på egen subjektiv opplevelse og erfaring. Og at han tillegger BCC intensjoner jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg leste i utgangspunktet Lervågs tekst med stor interesse og et ønske om å forstå. Selv er jeg i dag medlem av BCC, men har også hatt mine perioder på utsiden av fellesskapet av ulike grunner.

BCC-medlem Christoffer Fossnes

Forskjellige mennesker med forskjellige opplevelser

Jeg har stor forståelse for at Lervågs eller andres brudd med BCC kan oppleves vondt og belastende, også mange år etter. Jeg har gjennom årene fått fortalt en rekke slike historier fra tidligere medlemmer. Jeg har respekt for at disse enkeltmenneskene har sine opplevelser og sine erfaringer. Jeg respekterer også fullt ut deres rett til å eie sin egen historie. Jeg kan også forstå at de kan ha behov for å markere avstand og tydeliggjøre sine standpunkter når de forlater trossamfunnet.

Samtidig har det også slått meg hvor forskjellig ulike mennesker opplevelse har vært. Det kan selvsagt være mange ulike årsaker til det. Likevel syntes jeg det sier mye om hvor forskjellig ulike mennesker kan oppleve slike prosesser, og hvor forskjellige erfaringer og minner de bærer med seg.

Jeg har respekt for at disse enkeltmenneskene har sine opplevelser og sine erfaringer. Jeg respekterer også fullt ut deres rett til å eie sin egen historie

Lervåg gjør et poeng ut av den tette familietilknytningen og vennskapstilknytningen mange har til BCC. Jeg har ingen problemer med å se at det kan være en utfordring. For mange har selve tilhørigheten til trossamfunnet blitt en så viktig del av deres identitet at de nærmest føler seg identitetsløse om de skulle velge å forlate trossamfunnet. Samtidig har det sterke fellesskapet internt skapt bånd som kan være svært smertefulle å kutte. Ikke minst hvis man egentlig ønsker å opprettholde en relasjon til de menneskene som fortsatt er medlemmer, men opplever å bli møtt med en «kald skulder».

Uheldige generaliseringer

Likevel syntes jeg Lervågs generalisering blir uheldig. Ikke minst når man opplever at så mange andre som har valgt å forlate trossamfunnet gir uttrykk for at de egentlig kun har gode minner, og at de har funnet sin vei i nye miljøer. Og at de også bevarer et godt forhold til sin familie eller venner som fortsatt er medlemmer. Jeg har observert at mange av disse ikke er så høylytte om sine erfaringer, noe som igjen gjør at deres historier ikke kommer så mye frem i media. Eksempelet med Freddy Kalas er i så måte et godt eksempel. Han gir uttrykk for at han i bunn og grunn kun har gode opplevelser fra fellesskapet i menigheten.

Slike historier har jeg også hørt mange av. Derfor er det ofte også flere slike som forlater BCC i forbindelse med et «ungdomsopprør» som senere finner veien tilbake. Ikke fordi de presses eller tvinges inn, men fordi de opplever et meningsfullt og berikende verdifellesskap. Slik var det for eksempel for min del.

Spekulativ vinkling

At Lervåg avslutter sitt innlegg med å hevde at BCC er mer opptatt av sitt eget omdømme som er tett knyttet til businessvirksomheten syntes jeg er en grovt urettferdig karakteristikk. Min opplevelse er at BCC, i dette tilfellet representert ved Berit Hustad Nilsen, først og fremst har som fokus å være en stemme for det medlemmene er opptatt av.

Mange medlemmer av BCC har gitt sterkt uttrykk for at de satte stor pris på Freddy Kalas åpenhjertige og varme omtale av trossamfunnet. Mange kunne kjenne seg igjen i smerten over å miste noe man var glad i. Det mange reagerte på, inkludert meg selv var en spekulativ vinkling fra Vårt Lands side, i sin omtale av BCC.

At Lervåg avslutter sitt innlegg med å hevde at BCC er mer opptatt av sitt eget omdømme som er tett knyttet til businessvirksomheten syntes jeg er en grovt urettferdig karakteristikk

Jeg er enig med Paul Omar Lervåg i at det er viktig å vise forståelse og respekt for hverandre. Hvis man i fremtiden har et ønske om å fremme forsoning og forståelse er imidlertid et godt utgangspunkt å søke å forstå intensjonene bak det den andre skriver og gir uttrykk for. Å tillegge andre intensjoner de ikke har er sjeldent en god ide. Jeg håper vi på den måten kan søke å bygge felles forståelse heller enn å ligge i skyttergravskrig.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt