Verdidebatt

Svarer Dokka: Jeg er ikke redd for å være tydelig

BISPEKANDIDATER: Åste Dokka beskriver oss gjenværende kandidater i Bjørgvin som vaghetens apostler. Jeg tror ikke mine styrker som eventuell biskop kommer fram gjennom å svare kortest mulig på betente kirkepolitiske spørsmål i Vårt Land.

Jeg leser alltid Åste Dokka med forventning, og blir sjelden skuffet: Presis, kunnskapsrik, overraskende, velformulert. Denne gangen vet jeg ikke helt hva jeg kjenner på (en ærlig, men kanskje uheldig formulering, sett i lys av det hun skriver).

Fredag 13. januar har hun en kommentar i Vårt Land, under overskriften: «Ta ut uenighetspotensialet!» Hun gir oss gjenværende bispekandidater i Bjørgvin gode skussmål alle tre, og mener vi alle kan bli strålende biskoper. Vi får hver vår overskrift, men oppsummeres i den fjerde: Vaghetens apostler.

Dokkas poeng er at «uenighetspotensialet dem imellom ikke er tatt ut, og styrkene deres er ikke kommet ordentlig fram» gjennom denne nominasjonsprosessen. Hovedansvaret for dette tilskrives naturligvis oss, og at ingen av oss «sto fram med en tydelig stemme, men var vage og gikk rundt grøten», da vi etter offentliggjøring av de nominerte fikk fem spørsmål knyttet til aktuelle kirkelige debatter (som vi selvfølgelig skulle svare svært kort på).

Kjøper ikke premisset

For min egen del vil jeg si: Jeg har ikke vondt av å bli utfordret. Selv om jeg har erfaring med å være en offentlig kirkelig stemme på nasjonalt nivå hele mitt presteliv, kan jeg alltid strekke meg etter å bruke det rommet jeg har fått og tatt, på en enda bedre måte.

Jeg kjøper imidlertid ikke helt det jeg oppfatter som Dokka sine underliggende premisser her. For det første: Jeg tror ikke mine styrker som eventuell biskop kommer fram gjennom å svare kortest mulig på betente kirkepolitiske spørsmål i Vårt Land.

Ofte er de teologiske, etiske og kirkepolitiske sakene det blir debatt om, sammensatte og kompliserte; slik livet og virkeligheten faktisk er

Selvfølgelig ville jeg som biskop ut fra mitt åndelige tilsynsansvar i bispedømmet måtte evne å lede tydelig gjennom å ta konkrete avgjørelser der det er behov for det, knyttet til kirkens aktuelle praksis. Men jeg tror at min styrke – også som leder – først og fremst ligger i noe annet: Gjennom tjuesju år har jeg vist evne, vilje og kapasitet til å være en offentlig stemme på vegne av kirken. Jeg forkynner evangeliet og peker på Jesus på en forståelig og livsnær måte som når langt ut, både innenfor og utenfor kirken. Jeg bygger gode relasjoner både innad i kirken (på tvers av konfesjoner og kirkesamfunn) og ut til andre trossamfunn, miljøer og aktører.

Jeg bidrar til å skape energi og stolthet i det arbeidslaget av ansatte og frivillige som Den norske kirke utgjør. Og jeg har siden jeg ble ordinert i 1995 blitt oppfattet som et litt annerledes ansikt på kirken utad enn mange forventer av oss. Sånne kvaliteter blir ikke synlige i korte svar på kirkepolitiske debattspørsmål i avisen.

Ser gode argumenter for ulike syn

For det andre: Jeg er ikke redd for å være tydelig, selv om noen ikke liker det jeg mener. Jeg har gjennom mange år engasjert meg med tydelige standpunkt i debattene rundt klima, miljø og naturtap, og rundt religionsdialogen og islams nærvær i Norge. Da blir man ganske tykkhudet etter hvert. Men tydeligheten kan ikke gå på bekostning av ærlighet og ydmykhet. Ofte er de teologiske, etiske og kirkepolitiske sakene det blir debatt om, sammensatte og kompliserte; slik livet og virkeligheten faktisk er.

Når jeg da ikke svarer kort og entydig, er det fordi jeg ser gode argumenter for ulike posisjoner i en sak, og ikke kan stå inne for et enkelt tabloidvennlig ja/nei. I slike situasjoner vil jeg som eventuell ny del av toppledelsen i Bjørgvin først lytte godt til de mange bra folkene rundt biskopen, som kjenner bispedømmet og menneskene og prosessene man er i og arbeidet som er gjort. Så ønsker jeg å bidra til mest mulig transparente og ryddige dialoger og prosesser. Og deretter ta tydelig standpunkt der det er del av mitt lederansvar.

Bibelen rommer indre diskusjon

Jeg er helt enig med Dokka i at det er en gave at vi verken har en pave eller erkebiskop i Den norske kirke, men tolv selvstendige biskoper. Bibelen er et bibliotek og rommer en indre diskusjon; et stort mangfold av stemmer, tider, sjangere, tema og teologiske posisjoner.

Den norske kirkes medlemsmasse er også temmelig mangfoldig (selv om den kunne vært det i enda større grad), for ikke å snakke om samfunnet som helhet. Da er det fint at også kirkens ledere i en tid med økende polarisering kan modellere et uenighetsfellesskap, der vi bryner oss respektfullt på hverandre og står opp for det som er viktig for oss, kombinert med en grunnleggende lojalitet. Jeg vil gjerne bidra til det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt