Et reisebrev fra Den norske kirkes fremtid?

Når kirkens rolle og posisjon i samfunnet svekkes, kan ikke kirken lene seg mot fordums storhet. Den må gjenoppdage sitt oppdrag på nytt. I Estland har denne oppdagelsen medført en radikal konsentrasjon om tre satsingsområder: gudstjenestefeiring, diakoni og barne- og ungdomsarbeid.

Noe er i ferd med å skje

I forrige uke var prestene i Fana prosti i Bergen på studietur til Estland. Her besøkte vi Den estisk evangelisk-lutherske kirke (EELK). Den estiske kirken har aldri vært statskirke, som Den norske kirke, men har i lang tid likevel fungert som landets folkekirke. I Estlands forrige selvstendighetsperiode var over 80 prosent av befolkningen medlemmer i kirken.

På vårt besøk i forrige uke fikk vi imidlertid høre fortellinger som tyder på at noe nytt er i ferd med å spire fram: Kirken holder på å gjenoppdage hva det vil si å være sendt til folket med evangeliet

Så kom sovjettiden. Kirken kom under sterkt press, og motstanden tvang den estiske kirke under jorden. Men nå er noe i ferd med å skje. Da vi kom til Estland som misjonærer for 20 år siden, var Estland regnet for å være det mest sekulariserte landet i Europa. Få mennesker snakket om tro, og den religiøse samtalen var mer eller mindre fraværende i det offentlige rom. Kirken drev sitt arbeid, men tenkte ofte ganske defensivt og tradisjonelt. Det var lettest og tryggest å holde seg innenfor kirkens vegger eller nede i katakombene.

Den tøffe forfølgelsen under sovjettiden hadde satt sine spor. Kirken hadde trukket seg tilbake. En slik tilbaketrekning kan være vanskelig å snu. På vårt besøk i forrige uke fikk vi imidlertid høre fortellinger som tyder på at noe nytt er i ferd med å spire fram: Kirken holder på å gjenoppdage hva det vil si å være sendt til folket med evangeliet.

Vi deler noen utfordringer

Hva kan den estiske kirke lære kirken i Norge? Den norske kirke har åpenbart en annen historie enn den estiske. Mye er ulikt, samtidig ser det ut til at vi deler noen utfordringer. Også i Norge er kirkens selvsagte og dominerende posisjon i samfunnet tydelig svekket. Det er mange piler som peker nedover, ikke minst gjelder det dåpstall og deltakere på gudstjenester.

Mange av utfordringene Den norske kirke står overfor i dag, har kirken i Estland lang erfaring med å stå i. De har derfor høstet noen lærdommer som det kan være verdt å lytte til. Fortellinger fra tre møter vi hadde i Estland kan være med på å sette oss på sporet av hvordan Den norske kirke kan møte de utfordringer vi står overfor og gi hjelp til både prioriteringer og retningsvalg.

«Vi feirer gudstjeneste hver søndag, uavhengig av hvor mange som kommer», sa Tiina Klement som er prest i et menighetsplanteprosjekt i bydelen Mustamäe i Tallinn. I en fattig bydel med rundt 60.000 innbyggere, har hun vært med å bygge opp en menighet som nå samles i eget kirkebygg. Det er ikke alltid de er så mange, men de betyr en enorm forskjell for mennesker i bydelen. De deler ut mat. Fattige barn får julegaver, og de gir klær til dem som trenger det.

Mange av utfordringene Den norske kirke står overfor i dag, har kirken i Estland lang erfaring med å stå i. De har derfor høstet noen lærdommer som det kan være verdt å lytte til

Diakonien og ungdomsarbeid

Og her er vi ved et avgjørende punkt. For Tiina og Maria Magdalena-menigheten er det nemlig en dyp og nær sammenheng mellom gudstjenesten og diakonien. Diakonien er kirkens hjerte. Det speiles også i kirkebygget og hvordan det er innrettet: «Det er ikke alltid vi trenger å forkynne evangeliet med ord», fortalte Tiina og viste til hvordan hun stadig erfarte at evangeliet blir synlig gjennom det som gjøres, i omsorgen for fattige, ensomme og syke.

I Saku, et urbant tettsted like utenfor Tallinn, møtte vi den norske misjonspresten Magne Mølster. Han er prest i Tomas-menigheten, den yngste menigheten i Den estiske kirke. Kirkebygget ble innviet i desember 2020, og menighetens visjon er: «Nær Gud – nær mennesker». Da Magne skulle fortelle oss om menighetens viktigste arbeid, var det barne- og ungdomsarbeidet han trakk fram, igjen og igjen. Det var som om han ikke kunne understreke nok hvor viktig det er å samle barn og unge, bygge fellesskap, dele fortellingene om Jesus og øve på kristne trospraksiser sammen.

Det er den institusjonaliserte religiøsiteten som har fått trangere kår. Utfordringen for kirken er å se de kontaktpunktene som finnes – og skape nye gjennom å være både proaktiv og lyttende

Tilbake i Tallinn møtte vi representanter fra kirkens nasjonale ledelse, blant annet erkebiskop Urmas Viilma. Alle beskrev en tydelig mentalitetsendring i kirken – og hos dem selv. For 20 år siden gjentok en gjerne ukritisk refrenget om at Estland var Europas mest sekulariserte land, men gjenoppdagelsen av hva det vil si å være en stedegen, misjonal folkekirke hadde fått dem til å se og anerkjenne noe annet: Det finnes mye religiøsitet i det estiske folk, sa de. Det er den institusjonaliserte religiøsiteten som har fått trangere kår. Utfordringen for kirken er å se de kontaktpunktene som finnes – og skape nye gjennom å være både proaktiv og lyttende.

Grensesprengende samarbeid med staten

Ett eksempel på et slikt kontaktpunkt var at kirken i løpet av pandemitiden ble invitert inn til å samarbeide med statlige departement om mental helse. Resultatet var at det ble opprettet økumeniske prestestillinger ved landets sykehus og sykehjem, lønnet av staten og med mål om å ivareta menneskers åndelige behov. Dette er grensesprengende i en tidligere sovjetstat. Erfaringene fra kirken i Estland er interessante, også for Den norske kirke. Kanskje kan de hjelpe Den norske kirke til å gjenoppdage sitt kall og oppdrag som folkekirke – på alle landets torg. Men det kan koste å gå ut i det åpne rommet, ut i offentligheten, og lete etter nye kontaktpunkter når posisjonen din der er svekket. Det kjennes tryggere å trekke seg tilbake på kontoret og rydde i gamle planer.

Det er verdt å merke seg hva den estiske kirkes sitter igjen med når den skal blankpusse sitt oppdrag tretti år senere. Da blir de nemlig stående disse tre – gudstjenestefeiring, diakoni og barne- og ungdomsarbeid

Men dette er første bud for evangelieformidling: Vi må våge å være til stede der folk er – når kirken inviteres inn i menneskers liv, som i gravferd og bryllup, men også når kirken må invitere seg selv. Det er derfor helt avgjørende å søke samarbeid og samhandling med ulike lokale og nasjonale aktører for kjempe for skaperverket, løfte frem menneskeverdets ukrenkelighet og lytte til og møte menneskers religiøse behov.

Vi vet ikke hva framtiden bringer, heller ikke for Norge og Den norske kirke. Det var ikke lett å forutse den vårløsningen av frihet og nye muligheter som traff Estland og resten av det tidligere Øst-Europa mot slutten av 1980-tallet. Men det er verdt å merke seg hva den estiske kirkes sitter igjen med når den skal blankpusse sitt oppdrag tretti år senere. Da blir de nemlig stående disse tre – gudstjenestefeiring, diakoni og barne- og ungdomsarbeid.