For litt mer enn en uke siden forbød Taliban meg å jobbe for Redd Barna. Jeg arbeider som lærer og elsker jobben min mer enn noe annet i verden. Men fordi jeg er kvinne, ble jeg nektet å jobbe.
De sa at det ikke var behov for kvinnelige hjelpearbeidere i Afghanistan. Jeg ble sjokkert. Forbannet. Hjerteknust. Elevene våre er midtveis i eksamensperioden sin. Nå får de ikke fullført alle eksamenene sine, hvilket betyr at de kanskje ikke får muligheten til å fortsette utdanningen sin. Et helt år med læring er bortkastet. Jenter og kvinner i Afghanistan er ikke fremmed for å måtte kjempe lenge og hardt for retten til å lære, bevege seg fritt, og eksistere.
Faren min trosset Taliban
Jeg var ni år gammel da jeg først fikk vite hva en skole var for noe. Jeg kunne ikke lese eller skrive, og jeg visste ikke engang hvordan en skolebygning så ut.
Den modige faren min trosset Taliban og andre i samfunnet vårt som mente at jenter ikke hadde rett til å bli utdannet. Han pleide å følge meg og søsteren min til skolen hver dag, fast bestemt på at vi skulle få muligheter her i livet
I lokalsamfunnet i Afghanistan hvor jeg vokste opp fantes det ikke noen skole, og alle var analfabeter. Så en dag bygde en tyrkisk organisasjon en skole like ved der jeg bodde – og hele livet mitt ble forandret. Den gang hadde Taliban kommet til makten for første gang, og gjort det forbudt for jenter å gå på skolen. Men den modige faren min trosset dem og andre i samfunnet vårt som mente at jenter ikke hadde rett til å bli utdannet. Han pleide å følge meg og søsteren min til skolen hver dag, fast bestemt på at vi skulle få muligheter her i livet. Han ville ikke at vi skulle bli giftet bort til menn som var eldre enn bestefedrene våre, som ofte ble skjebnen til mange jenter i landsbyen min.
Det siste dekretet som forbyr kvinner å arbeide for internasjonale eller nasjonale, ikke-statlige organisasjoner i Afghanistan, begrenser ikke bare kvinners rettigheter ytterligere – det vil også koste liv
Jeg ble den første jenta som begynte på universitetet
Det var vanskelig og farlig. Min fars liv var truet. Men vi greide det. Vi ble de første jentene i lokalsamfunnet vårt som gikk på skole noensinne. Og jeg ble den første jenta i lokalsamfunnet som begynte på universitetet. Jeg studerte til å bli jordmor, men valgte senere å bli lærer for å sørge for at jenter i lokalsamfunnet mitt skulle få muligheten til å utdanne seg. Spol kjapt fram til i dag, så er historien i ferd med å gjenta seg. Atter en gang sitter Taliban med makten og forbyr jenter og kvinner å utdanne seg ved ungdomsskoler og universiteter. De nekter oss adgang til parker og treningsstudioer, og de forbyr oss å reise på egen hånd. De forbyr oss å leve livene våre.
Det siste dekretet som forbyr kvinner å arbeide for internasjonale eller nasjonale, ikke-statlige organisasjoner i Afghanistan, begrenser ikke bare kvinners rettigheter ytterligere – det vil også koste liv.
Forbudet mot kvinnelige hjelpearbeidere avskjærer kvinner og barn fra livsviktig hjelp
Uten kvinnelige ansatte vil ikke organisasjoner som Redd Barna kunne operere trygt og effektivt i Afghanistan. Det er fordi kvinner og jenter i lokalsamfunnene bare kan samhandle med kvinner og jenter utenfor sin egne familie. Det betyr at vi kun får møte kvinnelige jordmødre, leger eller sykepleiere. Jenter kan kun bli undervist av kvinnelige lærere. Husholdninger med kvinnelige familieoverhoder kan ikke motta penger eller mat, med mindre det finnes en kvinnelig hjelpearbeider som kan møte dem. Forbudet mot kvinnelige hjelpearbeidere avskjærer kvinner og barn fra livsviktig hjelp i en tid da vi står overfor den største økonomiske krisen og matmangelen som noen gang er registrert.
Uten kvinnelige ansatte vil ikke organisasjoner som Redd Barna kunne operere trygt og effektivt i Afghanistan
Jeg oppfordrer verden til å stå sammen med oss. Vær stemmen vår og krev at forbudet blir opphevet. Livene våre avhenger av det.
Artikkelforfatteren er anonymisert av hensyn til hennes sikkerhet.
[ Redd Barna vil ennå ikke gjenoppta arbeidet i Afghanistan ]
