Det er hull i velferdssamfunnet

Noen blir borte i månedsvis før det i det hele tatt meldes fra, som Agathe på 16 år. Ingen har sett henne siden lille nyttårsaften 2015. Når ble det sånn at vi kan miste barn?

NRK melder at 432 enslige barn og unge som har søkt asyl i Norge har forsvunnet siden 2015. Politiet leter sjelden.

Trygg barndom?

Nå tar en rekke politikere saken opp i Stortinget. Lan Marie Nguyen Berg løfter fram uretten i at disse barna ikke har samme beskyttelse som andre barn i Norge, som Barnevernet har ansvar for å følge opp. Men barna mellom 15 og 18 år som har søkt asyl her får ikke samme rettsvern og rett til omsorg som alle andre barn i landet vårt. Et hull i velferdssamfunnet som kan slå brutalt ut.

Hvordan kan vi finne veien tilbake til at barn først og fremst får være barn, og ikke brikker i et innvandringspolitisk spill?

Vi ser også stadig tilfeller der foreldre skilles fra sine barn. Trebarnsmoren Hinda i Dalen i Telemark som har fått et utvisningsvedtak til jul. Det er ikke vanskelig å se at dette går hardest utover barna hun må forlate. Varaordfører i Tokke Benedikte Nes reagerer sterkt på at en velfungerende mor med tre aktive, norske barn, som hun jevnlig møter på fotballbanen og i korpset, skal kastes ut av en kommune som sliter med fraflytting. «Sett fra lokalsamfunnets side er utvisningen absurd,» konkluderer Nes.

Hvordan kan vi finne veien tilbake til at barn først og fremst får være barn, og ikke brikker i et innvandringspolitisk spill?

Verdig alderdom?

I den andre enden av livsløpet er det også forskjell på folk. Takako Ellefsen (83) har vekket manges medfølelse da hun fikk ordre om å forlate landet før nyttår, selv om hennes norske ektemann gjennom et langt liv er gravlagt her, og hun har barn og barnebarn i Norge.

Det bryter med de flestes rettsfølelse at denne eldre kvinnen ikke regnes som kvalifisert for å få bli her i Norge på sine eldre dager, bare fordi hun og ektemannen Karsten har bodd i en rekke land.

Her på Sørlandet hvor jeg bor har en annen mor også fått utkastelse til jul. Unge Shayan fra Iran, som vokste opp hos besteforeldrene sine her i Norge, fikk endelig sin mor til landet for fire år siden. Hun har lært norsk, fått jobb og venner. Familien var endelig samlet. Hva slags tidspunkt er det å sende en mor tilbake til Iran på nå, som kvinner, barn og menn som protesterer mot regimet dør i gatene?

Det er vanskelig for medmenneskeligheten å forstå at familier og velfungerende samfunnsborgere skal røskes opp på denne måten. Hvor er det humanitære skjønnet blitt av? Tryggheten og verdigheten glipper, ut fra tilsynelatende tilfeldige formaliteter og udokumentert norskhet.

Papirløse – rettighetsløse?

Udokumenterte, eller såkalt papirløse, medmennesker her i landet lever også i skyggenes dal. De har ikke krav på det meste av helsehjelp, selv om det har blitt tatt opp en rekke ganger på Stortinget, som helt grunnleggende rettigheter. Lyspunktene er at det finnes noe helsehjelp i Oslo og Bergen, og at Vestland nylig vedtok å gi helsetilbud til papirløse i hele fylket.

Retten til arbeid får heller ikke papirløse gleden av. Arne Viste viser paradoksene i dette tydelig fram i sin modige og prinsippfaste tilnærming med å gi papirløse jobb, og utfordre rettssystemet. Det er en åpenbar vinn-vinn-løsning at ureturnerbare asylsøkere får forsørge seg selv. Han viser til Grunnlovens paragraf 110, som fastslår at «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.»

Ethvert menneske. Men altså ikke disse menneskene? Der falt noen gjennom hullene igjen.

Grunnleggende misantropi?

Også det vi er med på i Middelhavet strider vel mot hvem vi vil være i verden? Når lokale kystvakter driver pushbacks og hindrer menneskers rett til å søke trygghet og asyl, så er det på våre felles yttergrenser det skjer. De siste ti årene har like mange som befolkninga i en middelstor norsk by mistet livet i Middelhavet, over 25.000 mennesker – nå i år over 1.300. De falt igjennom hullene i rettssikkerheten, hullene i menneskerettighetene, her i vårt Europa.

Hvor kommer disse hullene fra? Roten til problemet er en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Frykten for at systemet og godheten vår skal bli utnyttet.

Men: Alle vil faktisk ikke til Norge. Mange av de som tvinges på flukt og ender opp her, for eksempel som kvoteflyktninger, har ikke engang hørt om oss. Og de som har det, kan bekymre seg for kulda, mørket og den lange veien inn i sosiale fellesskap som preger Norge. De fleste flyktninger og migranter vil bare være trygge og frie og i nærheten av mennesker de er glade i. Som oss andre!

Det som også mangler i regnestykket for de strenge innvandringspolitiske hensyn, er at Norge trenger folk framover. Vi trenger arbeidskraft, varme hender og aktive hoder, i helsevesen og næringsliv. Vi trenger yngre mennesker for å balansere og bære gjennom eldrebølgen. Argumentene for å føde flere barn som vi hørte fra vår forrige statsminister kan like godt svares ut med innvandring. Eller bedre, fordi det også svarer på andre store behov i verden i dag.

Roten til problemet er en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Frykten for at systemet og godheten vår skal bli utnyttet.

Menneskers og barns beste

For å løse disse flokene, må vi som samfunn begynne i den andre enden. Vi må huske ethvert menneskes verdi og iboende muligheter. I stedet for å prøve å holde verden på avstand med mistillitens innvandringspolitikk, kan vi begynne med menneskerettigheter, barns beste, verdighet og medmenneskelige hensyn.

Som når kirkeasylantene i Finnsnes kirke i Senja nå får opphold på humanitært grunnlag, etter åtte år i kirkeasyl. Det skal SV ha en varm takk for å ha fått gjennom i budsjettforhandlingene med regjeringa.

Endelig er det rom i herberget! Den seieren betyr nytt liv for den lille familien på tre. Taper vi andre noe på det? Tvert imot, vil jeg hevde: Vi gjenvinner litt av samfunnets menneskelighet.

Mye gjenstår for å tette hullene i velferdssamfunnet. Men det vil gjøre samfunnet bedre og rausere for oss alle.

[ «Er det noe vi bør kutte ned på i gravferder, så er det opplesning av blomsterhilsner» ]