Livssynsåpen gravferd i kirken?

Gravferder er kirkens største og viktigste møteplass med mennesker. Det finnes dessverre ingen sentrale statistikker om gravferder, men jeg antar at vi som kirke møter over 1 million mennesker årlig i kirkelige gravferder. Denne viktige møteplassen må vi som kirke ta enda mer på alvor, slik at vi ikke også her mister viktige møtepunkter i menneskers liv.

Debatten som i høst er satt igang om hvorvidt vi kan ha livssynsåpen seremoni i kirkerommet eller ikke, må føre til at vi finner konstruktive løsninger på hvordan vi som kirke møter mennesker i dag. I løpet av de siste 20 årene har samfunn, folk, kultur og tro endret seg mye. Men på tross av den raske samfunnsutviklingen har vi ikke gjort noe med gravferds-liturgien som sist ble revidert i 2002. Fortsatt velger de aller fleste kirkelig gravferd. Men tendensen viser at flere velger human-etisk, livssynsåpen eller ingen seremoni. Byråene informerer på sine nettsider om muligheten for livssynsåpen gravferd og tilbyr egne gravferdstalere og «skreddersydde løsninger» hvis folk velger det. For at vi i kirken skal ha gravferder som fortsatt oppleves som meningsfulle, må vi kontinuerlig fokusere på innhold og regi.

Stor del av jobben

Mye av arbeidstiden for oss prester går med til gravferder og sørgesamtaler. Men dette gjenspeiles ikke på prestemøter eller andre kirkelige samlinger. Vi bør utveksle minneord, erfaringer og tanker fra gravferdene vi forretter i. Noen prester følger liturgien bokstavelig slik den ble vedtatt for 20 år siden, mens andre bruker «pastoralt skjønn» for å tilpasse liturgien i den enkelte situasjon.

Er en salme bare de vi finner i salmeboken, eller kan det også være sanger som snakker sant om livet som Gud har skapt selv om de ikke inneholder såkalte «kristelige» ord?

Hva må til for å være i kirken?

Det er stor forskjell på livssynsnøytral og livssynsåpen gravferd. Stålsett-utvalgets store fortjeneste var at vi ikke skulle ha et livssynsnøytralt (livssynstomt) samfunn, men et livssynsåpent. Det livssynsåpne samfunnet utfordrer våre gravferdstradisjoner, og vi må samtale om hva og hvor mye av liturgien som må være med for at seremonien kan være i kirken, uansett om den kalles «kirkelig» eller «livssynsåpen». Et spørsmål må være om det må det være tre salmer og fem-seks skriftlesninger for at gravferden skal være i en kirke? Er en salme bare de vi finner i salmeboken, eller kan det også være sanger som snakker sant om livet som Gud har skapt selv om de ikke inneholder såkalte «kristelige» ord?

Jeg tenker at dersom seremonien i noen tilfeller inneholder minimum én skriftlesing, Fadervår, jordpåkastelse og velsignelsen, så kan den finne sted i kirkerommet uansett om den kalles kirkelig eller livssynsåpen. Da vil også byråene kunne anbefale kirkerommet og prester til seremonier som de i dag skaffer egne gravferdstalere og nøytrale seremonirom til.

Kutt ned på blomsterhilsnene

Er det noe vi som prester og kirke iallefall bør bidra til å kutte ned på i gravferder så er det opplesning av blomsterhilsner, som etter min mening har tatt helt av, og som egentlig er en «fesjå» om hvem som har gitt den dyreste og fineste kransen. I den gjeldende liturgien står det faktisk at «her kan følge korte hilsninger, pålegging av blomster og/eller krans», mens dette i praksis har fått altfor stort fokus i mange gravferder.

I høst ble jeg utfordret av Virke Gravferd om å komme med «et skråblikk på gravferdsbransjen og deres tradisjoner rundt gravferd» på en konferanse. Jeg ga dem mange skråblikk og utfordringer – både som prest og fra samfunnsmessig perspektiv. Det var beundringsverdig og modig av gravferdsbransjen å invitere noen utenfra til å se kritisk på sin egen praksis.

Er det noe vi som prester og kirke iallefall bør bidra til å kutte ned på i gravferder så er det opplesning av blomsterhilsner som etter min mening har tatt helt av, og som egentlig er en «fesjå» om hvem som har gitt den dyreste og fineste kransen

I kirken bør vi også la oss utfordre utenfra på vår gravferdpraksis slik at vi også i et livssynsåpent samfunn fortsatt kan legge til rette for gravferder som oppleves relevante og meningsfulle. Det er viktig at gravferd nå settes høyt opp på dagsorden i kirken, både blant ledere og på grasrotplan. Uansett om seremonien kalles kirkelig eller livssynsåpen, så trenger vi konstruktive samtaler om hva en gravferd må inneholde for at den skal foregå i kirkerommet som fortsatt er det viktigste holdepunktet for mange i livets overgangsfaser.