Du kan være lyset i sorgens mørke

Torsdag den 1. november døde den yngste sønnen vår, Harald, av sykdom. En funksjonshemmet, ung mann som i sine 42 år hadde hatt en helt en spesiell plass i våre liv, og som på tross av sine begrensninger likevel klarte å berike sine omgivelser.

Å miste et barn er en helt ubegripelig smerte. Når livet møter døden, gjør det alltid ufattelig vondt. Det vet du som har opplevd å miste noen du er glad i, og som blir sittende igjen med den bunnløse sorgen, tomheten, savnet og fortvilelsen etter dem.

Alle som møter den sorgen, må ta inn over seg at morgendagen mangler noen. Og at noe er ugjenkallelig forandret.

Sorg er aldri en skam

Sorgen hører livet til. Den er det som alle håper å unngå, men som ingen slipper unna. En uvenn som vi vet at vil komme for å hilse på oss, men som vi ikke aner når vil dukke opp. Og sorgen er vond, men den er i utgangspunktet ikke farlig. Først når sorgen isolerer, blir den etter min oppfatning farlig.

Vi som sørger kan alltid finne mange grunner for å holde sorgen for oss selv. Vi kan være redd for å bry andre, og det kan gjøre vondt å åpne opp. Kanskje mangler vi ord for det som er på innsiden, eller vi kan være redd for hvordan andre skal reagere på det vi måtte si. Noen ganger kan vi også tenke at andres sorg er større, eller at vår sorg ikke er verdig dagens lys.

Det finnes mange typer sorg, og vi har alle forskjellige uttrykksformer. Men all sorg har livets rett, og sorg er aldri noe å skamme seg over.

Bry deg!

I sin bok Kjærlighetsarr, snakker Jostein Ørum om «foreningen for de delte sorger». Der er vi mange. Du som føler at sorgen knuger deg, og som ikke ser noen mulighet til å få satt ord på den – vit at selv om du føler deg så uendelig alene, så er du aldri det. Vi er mange som forstår og som så gjerne vil lytte til deg.

Noe av det viktigste de som står på utsiden av slike situasjoner kan gjøre, er å bry seg. Å vise omsorg kan etter min mening aldri bli galt. Det er ingen fare for at det du vil si skal «rippe opp i» noe, eller gjøre noe verre. At du viser at du bryr deg vil heller ikke oppfattes påtrengende. Slik omsorg er tvert imot som lys i mørket. Ikke vær redd for å spørre hvordan det går med noen som sørger. Bare ta deg litt tid til å høre på svaret. Bare vær der! Kanskje du kan komme med litt mat, invitere på en kaffekopp eller på en skautur? Og husk at samtalen like gjerne kan gå om hverdagslige ting, dersom det kjennes enklere. Det vil uansett føles at du bryr deg.

Jeg har lært at den som rømmer unna sorgen, alltid vil bli tatt igjen, på en eller annen måte. Jeg tror at veien til et bedre liv går gjennom sorgen

Sorg på avbetaling

Da jeg var 12 år gammel mistet jeg min eldste bror i en flyulykke. Dette ble aldri snakket om, derimot oppsto det en øredøvende taushet. Jeg gikk på skolen som normalt og ble fortalt «at tiden leger alle sår» Men den gjør ikke det. Den legger et lokk over, som en skorpe på såret, men selv mer enn 60 år seinere er såret fremdeles der. Og det gjør fortsatt vondt å tenke på.

Som barn fikk jeg aldri sørge over broren min. I stedet har jeg, gjennom hele livet, måttet ta den sorgen på avbetaling. I likhet med mange andre i sorg har jeg ønsket å fortrenge den. Jeg har imidlertid lært at den som rømmer unna sorgen, alltid vil bli tatt igjen, på en eller annen måte. Jeg tror at veien til et bedre liv går gjennom sorgen.

Dette er tanker jeg har gjort meg etter å ha mistet Harald. Jeg velger å dele dem med dere, først og fremst for å si til andre som sørger, at dere ikke er alene. Om du sitter der i ensomhet og kjenner på sorgen som nesten kveler deg. Vi er flere.

Og det er ikke farlig å dele! La de som står utenfor få være dem som kan lyse litt i ditt mørke, og kanskje gjøre det mindre mørkt.

[ En ikke helt perfekt, god jul ]