Ansett biskoper på åremål!

Hvor lenge bør en toppleder inneha stillingen? Det kommer an på flere faktorer. Særlig de personlige. En enkel beregning viser at dersom dagens biskoper sitter til de er 70 år er gjennomsnittlig tjenestetid omtrent 14 år. Ytterpunktene er potensielt henholdsvis 23 og 8 år i rollen.

Jeg mener 14 år er for lenge og at det reduserer rekrutteringsgrunnlaget for kirken. Dersom trenden med å ansette biskoper i begynnelsen av 50 årene fortsetter, noe jeg håper, mener jeg kirken må ta diskusjonen om tjenestetid. Jeg tror langt fra alle som ser for seg en tjenestetid opp mot 20 år i en så krevende lederrolle. Det er ikke sunt verken for den som innehar en topplederstilling eller organisasjonen at toppleder innehar rollen for lenge. Det er flere grunner til dette.

Nye ledere driver opp innovasjonstakten

Som ny biskop vil en ha et friskt blikk på det bispedømmet en skal lede. Det viser seg at etter flere år i en rolle blir det vanskelig å fornye seg. Det at man som biskop signaliserer ved inntredelse at dette er en rolle man er bundet til med tidsramme er et godt signal. Da forteller man de en leder at man ikke er uunnværlig, en tjener for en periode med tidsbegrensning.

I stedet for å overlate avgjørelsen til den enkelte biskop bør kallet være på åremål

Studier har også vist at personer i topplederposisjoner etter en stund ofte vil redusere sin interesse for ny og kanskje korrigerende kunnskap. Det skal mye selvdisiplin til for at ikke makten rollen gir sniker seg inn og skaper en tilstand av selvtilfredshet. Dersom ydmykhet og åpenhet for ny kunnskap forsvinner vil det medføre konsekvenser for rolleutførelse og evne til fornyelse. I starten på lederrollen vil en være lærevillig og åpen. Dette rommet lukker seg for mange toppledere etter hvert. En slutter å ta inn andres perspektiv og ideer.

Vi vet dessuten også fra forskning at mange toppledere endrer seg etter en stund i sjefsstolen. Makt og ledelse henger sammen, men må og skilles. Makt forblinder og gjør oss selvorienterte og sløve. Linda Lai skriver i sin bok Makt og påvirkningskraft at makt medfører økt selvopptatthet og svekket vilje til å innta andre perspektiv.

Makt forandrer den som har den

Makt gjør også noe med vårt moralske kompass, vi kan bli mer hemningsløse og tenker det ikke er så farlig med en snarvei, en har tross alt definisjonsmakt.

Det kanskje mest problematiske med makt er at det øker selvorienteringen hos den som innehar makten. Et eksperiment viser for eksempel at når man ber noen om å tegne en stor E i sin egen panne så tegner personer som opplever stor makt, tre ganger så ofte E-en slik at de selv kan lese den, sammenlignet med personer med liten makt. I den siste gruppen er det mye mer vanlig å tegne E-en slik at andre kan lese den. Nærmere en tredjedel av personene med stor makt tegnet en selvorientert E, mens bare rundt en tidel av personene med liten makt tegnet E-en slik (Galinsky, Magee, Inesi & Gruenfeld, 2006).

Selvorienteringen skjer sakte og umerkelig over tid. Det å omgi seg med mennesker som ikke bare sier ja blir viktig. Å ikke bare tåle kritikk også invitere til tilbakemelding som toppleder, og biskop, er helt nødvendig. Bevare ydmykheten og lærevilligheten likeså.

Men, i stedet for å overlate dette til den enkelte biskop bør kallet være på åremål. Et kall kan ikke være begrenset av tid, tenker du kanskje. Jeg vil forsvare det. Tidsbegrenset til for eksempel to perioder på seks pluss fire år. Så vil også en tidsbegrensning utløse behov for en seniorpolitikk der man ser på hva som skal være avgått biskop sin rolle etter endt tjenestetid i rollen. De vil fortsatt kunne være en verdifull ressurs.

Det er bra for kirken og godt for biskopen.

[ Prester i Bergen: – På tide med en kvinnelig biskop i Bjørgvin ]