Vårt Lands kommentator Emil Andre Erstad tok tirsdag 6. desember et kraftig oppgjør med et innlegg jeg hadde på trykk i Bergens Tidende i forrige uke.
Erstad reduserer «One Love» og regnbuen til en protest mot drap og tortur av homofile. Et sentralt punkt i mitt innlegg er at regnbueideologien omhandler mer enn dette. Her står vi ovenfor ideologisk tankegods som tar sikte på å redefinere ekteskapet, familien og hele vår forståelse av kjønn. Det er dette som gjør at mange ikke kan gjøre som Erstad, og stille seg helhjertet bak «One love»-markeringen i fotball-VM. Qatar er ikke alene om å ha innvendinger mot den ferske regnbueideologien. Majoriteten i Latin-Amerika, Øst-Europa, Afrika og Asia ser med skepsis på den raske utviklingen i vesten. Erstad snakker konsekvent om diktaturet i Persiabukta, når det i realiteten handler om langt flere nasjoner og folkegrupper.
Erstad beskylder meg for å konstruere en falsk konflikt. Samtidig skriver Erstad: «Men ein ting er å vere motstander av å innføre tre kjønn i Norge og støtte alle kampsakene til foreninga Fri. Ein ganske annan ting er å meine at det er likegyldig om folk vert drepne, torturert eller sett i fengsel fordi dei er menn som elskar menn». Mener virkelig Erstad at om man ikke gir sin tilslutning til regnbuebruken i fotball-VM så er man likegyldig til at folk blir drept og torturert og satt i fengsel fordi de elsker en av samme kjønn? Det går selvsagt an å være kritisk til regnbueideologien og samtidig fordømme drap, tortur og fengsling av homofile. Her er det Erstad som bevisst konstruerer konflikter og kontraster. Undertegnede og de konservative kristne som ifølge Erstad har spredd innlegget mitt som ild tar sterk avstand fra behandlingen av homofile i Qatar.
Moralsk kapital, uten å ofre noe
Erstad hyller det han kaller en kraftfull tysk protest mot Fifa-pampene, der de setter seg på kne og holder seg foran munnen, «for å vise at dei var brakt til stillhet». Man skulle nesten tro at tyskerne ikke fikk ytre seg i Qatar. Dette stemmer overhodet ikke. De tyske spillerne har vært alt annet enn stille. De har vært særdeles opptatt med å forklare verden at de befinner seg sammen med Vårt Lands kommentator på rett side av historien.
De har selvsagt også hatt et prekært behov for å forklare hvorfor man ikke var villig til å ta et gult kort for en sak som betydde så mye for dem. Sannheten er at Tyskland brøt et reglement de hadde godkjent på forhånd, og at man ikke var villig til å betale den prisen en protest mot reglene koster. Dette er ikke en kraftfull protest slik en beundrende Erstad påstår. Dette minner mer om et forsøk på å karre til seg så mye moralsk kapital man kan få uten å ofre noe.
Fifa er en korrupt og udemokratisk organisasjon. Mesterskapet i Qatar er et illegitimt mesterskap. Forsøket på å begrense politiseringen av internasjonal fotball har jeg likevel sansen for. Hvorfor skal alle arenaer politiseres? Jeg tror at også moderne mennesker trenger noen pauser fra strømpriser, regnbuer og valg i USA. Nettopp dette forstod de gamle grekerne som i sin tid grunnla europeisk idrett. Under lekene kunne ingen bryte freden mellom bystatene og poltikk, konflikter og uenigheter ble lagt til side for en stakket stund.
Dette er ikke en kraftfull protest slik en beundrende Erstad påstår. Dette minner mer om et forsøk på å karre til seg så mye moralsk kapital man kan få uten å ofre noe
Regnbuen må ikke forveksles med regnbueflagget
Konflikten Erstad beskylder meg for å konstruere er en høyst reell konflikt for kristne som fremholder gyldigheten av Guds ord i vår tid. Det er riktig at regnbuen er et kristent symbol, den symboliserer pakten mellom Gud og menneskene. Denne regnbuen må ikke forveksles med regnbueflagget. Flagget har ingenting å gjøre med den pakten Gud gjorde med Noah og menneskene. Regnbuen Gud satte på himmelen har sju striper, tallet symboliserer Guds fullkommenhet. Regnbueflagget har seks striper, et tall med en helt annen symbolikk.
Det er riktig at regnbuen er et kristent symbol, den symboliserer pakten mellom Gud og menneskene. Denne regnbuen må ikke forveksles med regnbueflagget
Erstad har helt rett i at regnbueflagget ikke oppstod i et vakuum. Erstad mener «det kom ut av ei rørsle bygd på det beste av kristne og humanistiske verdier». Dette er en sannhet med visse modifikasjoner og kommer helt an på øyet som ser. Regnbueflagget slik vi kjenner det ble designet av Gilbert Baker og kom første gang i bruk i 1978. Ifølge Store norske leksikon er flagget et symbol for homobevegelsen. Bevegelsen springer ut av nymarxistisk tankegods blandet med en gode dose postmodernisme og sekulær humanisme. Bevegelsen er langt mer inspirert av Focault, Marx og Rousseau enn den er av Kristus.
Kulturimperalisme under toleransens fane
Den tidligere Krf-profilen slår tidlig i kommentaren sin fast at holdningen i teksten min er farlig og historieløs. «For alle kulturer er vel like mye verd?», spør Erstad retorisk. Det kan virke som om han tror at jeg forfekter en form for kulturrelativisme. Jeg kan forvisse Vårt Lands kommentator om at vi her står på felles grunn. Jeg tror og lever ut fra absolutte sannheter og mener at noen verdier er bedre enn andre. Jeg tror blant annet at ekteskapet mellom mann og kvinne er det beste familiefundamentet, og Guds gode ordning for samlivet.
Om Erstad vil være en regnbuens apostel i østerland, vil han raskt erfare at dette bare virker mot sin hensikt
Det ironiske er at de som hever toleransefanen høyest og som protesterer mot skjulte maktstrukturer og kulturimperalisme, nå selv driver kulturimperalisme i stor skala. De som står frem som de største motstanderne av dogmatikk har nå blitt de ivrigste dogmatikere. Kulturradikalere som har dekonstruert alle sannheter, normer og strukturer, hevder nå ha sett lyset. Nå krever de at alle skal bøye seg for deres nyvunne sannheter. De har blitt det de har kritisert. Det kan se ut som om dette poenget har gått Erstad hus forbi.
Erstad sier at han godt kan være kulturimperalist om dette innebærer å stå opp for det rette. Dette er edelt og forbilledlig. I motsetning til Erstad har jeg liten tro på at aksjonisme gjennom slagord, posering og symboler er en god start. Om Erstad vil være en regnbuens apostel i østerland, vil han raskt erfare at dette bare virker mot sin hensikt. Vestens arroganse og nedlatenhet ovenfor resten av verden i viktige verdispørsmål skaper bare enda større avstand. Når man starter samtalen med å beklage seg over den andre, faller man allerede i startgropen.