Verdidebatt

La oss lære av Det Norske Misjonsselskap

REICHELT: Dialog er først og fremst en holdning i møte med andre mennesker. En åpen nysgjerrighet, som søker å forstå mer, fordi intet menneske eier hele sannheten.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mot slutten av Areopagos sitt jubileumsår, var det gledelig å lese Helge S. Gaard sin anerkjennelse av vår grunnlegger Karl Ludvig Reichelt sitt misjonsprosjekt. Som var kjennetegnet av en radikal gjestfrihet, hvor vi inntar en posisjon som gjester i møte med den andre og søker å bli kjent med en annen tradisjon i så stor grad som mulig innenfra tradisjonen selv.

Silje Kvamme Bjørndal. Generalsekretær i Areopagos.

På vegne av Det Norske Misjonsselskap (NMS) går Gaard langt i å bekrefte Reichelts tilnærming og praksis til misjon, og konkluderer både med at Reichelt har preget hvordan NMS i dag arbeider og tenker – og at NMS ikke ville brutt med hans misjonsprosjekt i dag. Denne varme anerkjennelsen håper jeg spesielt kan bety noe for dem iblant oss som var i berøring med denne striden, eller er nære etterkommere av Reichelt og hans medarbeidere.

Utfordrer kristne

Samtidig utfordrer Gaard sine refleksjoner oss som kristne i dag; som misjonale bevegelser og organisasjoner; og som kirke. La oss for et øyeblikk foreta et tankeeksperiment, og se for oss hva som hadde skjedd dersom Reichelts glød og iver for dialogisk misjon hadde blitt tatt imot her hjemme med nysgjerrig interesse. Den ble det blant noen få, men ikke blant de mange – heller ikke blant de etablerte misjonsorganisasjonene, inkludert hans egen utsenderorganisasjon, NMS. Kan det være at NMS og «Jesu rikssak» ville blitt beriket og styrket av å beholde denne «foregangsmannen» og «framsynte misjonær og teolog», slik Gaard nå omtaler Reichelt, i sine rekker?

På den konstituerende generalforsamling for Buddhistmisjonen, som etter hvert tok navnet Areopagos, oppfordret Reichelt i sitt foredrag: Først og fremst skal vi være overbærende og storsinnede overfor dem som ikke deler vårt syn, de som føler at de må opponere mot oss og kritisere oss, de som føler det som sin plikt å bekjempe oss. Han fortsatte med å påpeke at kritikerne («de fleste av dem», riktignok) handlet i god tro, og han manet til kjærlighet til våre medkristne. Som Notto R. Thelle forteller om i biografien Karl Ludvig Reichelt misjonær – mellom øst og vest, ble Reichelt både overrasket og skuffet over den harde kritikken og motstanden han møtte på her hjemme.

Når det snakkes om kanselleringskultur og farlige teologer som må unngås, er det mulig å se dette som en forlengelse av Calmeyergatelinjen

Calmeyergatelinjen gir avstand

Gaard viser til den kirkepolitiske situasjonen, den tilspissede konflikten mellom kirkens konservative og liberale fløyer, og den såkalte Calmeyergatelinjen som i hovedtrekk handlet om at konservative kristne ikke burde legitimere liberale prester, teologer og lærere gjennom å samarbeide med dem eller gi dem plass på sine arenaer. I løpet av de 102 årene som har gått siden Calmeyergatemøtet, har det norske samfunnet vært gjennom en rekke endringer. Den omfattende sekularisering gjennom det siste århundre har ført til at vi på mange måter har funnet sammen som kristen kirke, og noen tendenser kan tyde på at nye generasjoner er mindre opptatt av dogmatiske og konfesjonelle skillelinjer.

Men også i dag finnes det høylytte fraksjoner som diskuterer såkalte stridsspørsmål, som bidrar til polarisering og fragmentering blant kristne. Når det snakkes om kanselleringskultur og farlige teologer som må unngås, er det mulig å se dette som en forlengelse av Calmeyergatelinjen.

Kan vi lytte og lære?

Kan vi i stedet for å ta større avstand, lytte og lære av de erkjennelser som Gaard og NMS deler med oss? Hvordan kan vi gjøre det, samtidig som vi ikke feier uenighetene under teppet?

Dialog er først og fremst en holdning i møte med andre mennesker. En åpen nysgjerrighet, som søker å forstå mer, fordi intet menneske eier hele sannheten. Vi vet at det skjer noe i slike møter. Noe skjedde med Reichelt da han møtte de kinesiske buddhistmunkene. Gjennom hele kirkens historie har det gjort noe med kristne å møte annerledestroende og annerledestenkende.

La oss strekke oss langt før vi avviser og bryter med den som bringer nye og fremmede erfaringer til torgs. Kanskje kan det vise seg at vedkommende er en framsynt grensevandrer, kalt til å utfordre oss ut av komfortsone og ekkokamre.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt