Verdidebatt

Men blir våre holdninger til jøder bedre?

LAST: JØDER: Vi barna fulgte gjennom år hvordan far, Arnold Jacoby, skrev boken «Det angår også deg», og fikk Herman Sachnowitz til å gå inn i erindringens helvete. Utrolig nok var Herman etter krigen fremdeles stadig utsatt for usle handlinger.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I TV-serien Last: Jøder på NRK kjente jeg godt igjen teksten som stedvis er benyttet som kommentarer. Vi barna fulgte gjennom år hvordan far, forfatteren Arnold Jacoby, som skrev boken Det angår også deg, fikk Herman Sachnowitz til å gå inn i erindringens helvete, og over tid hjalp ham med å hente frem hans historie.

Etter mange faktaundersøkelser, verifisering og tilleggsforskning fikk han frem sannheten og troverdigheten. Det var viktig at boken ble uangripelig når det gjaldt innhold. At de valgte jeg-formen i fortellingen, styrket følelsen av nærhet og forsterket det emosjonelle i historiene og situasjonene.

Denne formen synes jeg at teamet som laget TV-serien har fått godt frem: Den lavmælte tonen og nærheten til stoffet, ikke bare når det gjaldt Sachnowitz-familien, men alle som har bidratt som sannhetsvitner i TV-serien. Man kan ikke annet enn å bli beveget og engasjert.

Uønsket i Norge

Det hevdes at jødefiendtlige holdninger har god grobunn i enkelte muslimske miljøer. Men det som er mer alvorlig, er at dette ikke er noe nytt og noe som muslimene er alene om.

Det var langt mellom muslimer i Norge før og like etter krigen. Ligger antisemittismen fremdeles godt forankret i det norske folk? Et eksempel på det kommer frem i TV-serien hvor de jødiske ungdommene rett etter tilbakekomsten fra Sverige, etter krigen får greie på at de er uønsket i Norge.

Utrolig nok var Herman etter krigen fremdeles stadig utsatt for usle handlinger. Han var i stadig plaget av hakekorsmaling på huset. Utrygg fulgte og hentet han barna på skolen hver dag. På folkemunne gikk han under navnet «Jøden». Det var nordmenn som stod bak dette.

Under krigen anmeldte naboene våre oss for å være jøder. Min tante måtte møte på kontoret hos en tysk offiser med dokumenter som viste at vi ikke var det

Et unorsk navn

Arnold Jacoby forfattet boken der Herman Sachnowitz fortalte sin historie

Vår familie, Jacoby, har også opplevd slike holdninger, helt siden før krigen enda vi ikke er ikke jødiske!

Blir navnet forbundet med jøder. I så fall hvorfor? Det er mange som har unorske navn uten at det trekkes slutninger om hvor de kommer fra. Hvorfor er vi ikke polakker, eller litauere. Eller, hvorfor er vi ikke norske?

Her er noen eksempler: Da min mor, før krigen skulle gifte seg med far, fikk hun spørsmål om han var jøde. «Er din svigerfar jøde»? ble det spurt. «Nei, han er død», svarte hun.

Det samme spørsmål fikk min kone da hun skulle gifte seg med meg! Under krigen anmeldte naboene våre oss for å være jøder. Min tante måtte møte på kontoret hos en tysk offiser med dokumenter som viste at vi ikke var det. Selv tyskeren ga uttrykk for at han var sjokkert. Det hadde han nok ikke vært hvis anmeldelsen hadde medført riktighet. Min onkel ble kalt for jøden i Ula, utenfor Larvik.

Oppfattet som jøde

Som ung gutt satt min bror og ventet på toget på perrongen i Altona i Hamburg. En forbipasserende stanset opp, trykket en finger mot nesen hans, og ropte «Jude» til ham! Selv har jeg møtt slike oppfatninger ofte, for eksempel i arbeidslivet. Lederen min returnerte fra et møte i New York og skulle hilse fra kona til en av eierne våre der – de var jødiske. Hun syntes at det var morsomt at jeg arbeidet i firmaet. Min overordnede må jo ha hatt en oppfatning av hva jeg var.

En kollega sier etter to år, litt unnskyldende og beskjemmet: «Jeg har hele tiden trodd at du var jøde». Om så var?! Hadde det vært så galt? I et selskap bøyde en festdeltager seg over bordet. «Vet du», sa han, «Tvers over gaten for der dere har flyttet, drev et jødisk ektepar en liten butikk en gang. Jeg tenkte det var moro for deg å vite det».

Vår sønn fikk kompliment for at han snakket så fantastisk godt norsk

«Jeg trodde du var det»

Min kone fikk på førskolen til våre barn spørsmål om vi feiret jul, og om det var greit at barna var med på juleforberedelsene. Vår sønn og hans kone fikk spørsmål om de hadde truffet hverandre i synagogen. I sin tid fikk vi vite at barna våre ble kalt for jødebarna i Drammen! Vår eldste datter ble spurt om hun ikke kunne fortelle litt om den mosaiske tro, det var på Hamar lærerhøyskole. En rektor konfronterte min niese med at hun var jøde.

Våre barnebarn møter også dette. En medelev sier, «Du som er jøde, kan ikke du …» Han må jo ha dette fra voksne? Hun ble også bedt av læreren å holde et foredrag om et jødisk tema. Hun er norsk så det holder av utseende. Når folk plutselig forstår at jeg ikke er jøde; «Jeg trodde du var det». Flere henger seg på. «Det trodde vi også».

Vår sønn fikk kompliment for at han snakket så fantastisk godt norsk. Det samme skjedde med svigerdatter, som er fra Helgeland. Studenter jeg har hatt, ble åpne og hyggelige etter at de har skjønt at jeg ikke var jøde. Da en venn av meg og jeg en sommerdag for noe år stod på Hvaltorget i Sandefjord, kom en mann strenende bort til oss for å spørre meg om jeg var jøde!

Hvorfor er folk så fiksert på om vi er jøder?

Trenger mer enn markeringer

Det er da utrolig at vi stadig møter dette når vi ikke er jøder. Like håpløst hadde vært om vi hadde vært det. Hva man er, er vel uinteressant. På hvilket grunnlag definerer folk oss som jødiske? Vi kan leve med det og le av det. Men det som kommer til uttrykk er skummelt. Hvorfor er folk så fiksert på dette?

I familien Sachnowitz var de far Israel og åtte søsken. Moren var død før krigen brøt ut. Bare Herman overlevde. Snublesteiner i Larvik

Vi har besøkt Auschwitz. Det var et sjokk å komme dit å se hva nazistene hadde klart å utvikle av holdninger, fiendebilder og systemer når det gjaldt utryddelse av mennesker. Det totale fravær av menneskelighet. Den absolutte rendyrking av ondskap. Det skjedde overalt. Herman fortalte at de verste vokterne hadde vært dem ved Berg interneringsleir utenfor Tønsberg, før han ble deportert med skipet Donau.

Barna og barnebarna våre hadde vært der med de hvite bussene, med nyttige turer gjennom skolen. Det er viktig å holde fortiden levende når det gjelder slike overgrep mot menneskeheten, lære av det, og aldri glemme. Det er godt slike TV-serier og filmer lages, at yngre mennesker og nye generasjoner kan bli opplyst om hva som kanskje kan skje hvis gale meninger og ideologer slippes fri.

Det er flott med markeringer som symbolske stoler ved Akershuskaia. Men det holder ikke med det. Kraftigere virkemidler må til for å endre slike samfunnsproblemer.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt