Harald Hegstad skriver om bibelbruk og bibeltolkning i Vårt Land 14. november. I en tid hvor både lekfolk, prester og biskoper fra visse hold måles på om man er bibeltro eller ikke, er det verdt å ta et par steg til side og strekke erkjennelsen litt dypere for så å gi rom for nyttig og sunn ettertanke: Ordet «bibeltroskap» er et kunstig begrep uten rot i virkeligheten.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ZTLBODRIKRH5RDHWMIBSJOHRXU.jpeg)
Det er desto verre et substansløst, tomt ord som kun tjener som maktgrep i teologiske diskurser; ikke minst for å effektivt underminere andres legitimitet og troverdighet og samtidig fremheve seg selv som den gode og bibeltro. Hvilket ikke bare er ufint og grovt, men direkte ondskapsfullt og i utakt med den etikk Jesus fremmer. Ordet «bibeltro» har faktisk ingen rasjonell betydning overhodet.
Blitt til over lang tid
Bibelen er et bibliotek på 66 bøker som har blitt til i løpet av en periode på om lag 1 000 år, og det i forskjellige sosiale og kulturelle kontekster. Det er som om Olav Digre skriver en bok omtrent da han grunnla Borg, flere andre skriver så bøker i de påfølgende århundrene, og siste bok av disse 66 bøkene som senere samles innenfor to permer skrives så i vår tid. Enhver bør forstå at her må man lese alle disse bøkene med forbehold. Vi må med andre ord også bevisstgjøre oss både Bibelens resepsjons- og virkningshistorie; Bibelens tekster har blitt presentert, tolket og kommentert og brukt i ca 2 000 år, med direkte voldsomme omkostninger for flere som har blitt definert som annerledestroende og utenfor det gode trosfellesskap hvor de ranke og rettroende står som portvoktere.
Bibeltekstene har blitt spredt til stadig nye områder, kulturer og sosiale kontekster og dermed til forskjellige sammenhenger og situasjoner, noe for øvrig Gud nødvendigvis har forutsatt i og med at Gud lot seg inkarnere i vår verden og mangfoldige virkelighet nettopp på ett bestemt sted på ett bestemt tidspunkt. Og nettopp mangfoldet i alle tider, kulturer og sosiale kontekster er faktisk å se som uttrykk for Guds vilje med alle sine skapninger.
Mangfold er Guds gave og utfordring
Vi må altså alle realisere oss som mennesker i det fellesskapet vi er del av uten å anse egne sosiokulturelle rammer som de gode referanser. Dette varierte mangfold og fargerike fellesskap er med andre ord Guds gave og utfordring, hvor ingen har særrettigheter. Alle påstander om Bibelen og hva disse tekstene «egentlig» betyr er derfor både naive og farlige forenklinger. Den har nemlig alltid blitt lest og tolket med andre nyanser og på andre måter et annet sted. Alltid.
Bibelen er ikke et manifest for liketenkende; disse bøkene er heller å se som en møteplass for alle i det store mangfoldet, hvor alle tenker mer eller mindre ulikt. Vi forenkler alle, vi leser med betingede og fordomsfulle briller. Vi velger, vi tolker og vektlegger og skaper så en teologi ut fra dette. Her betyr ordet «fordom» det å komme til et fenomen med ens egne erfaringer samt allerede tenkte tanker, noe vi alle gjør. Men det fargerike fellesskapet blir dessverre av noen sett på som en trussel og ikke en mulighet. Mange motsetninger, stemplinger, konflikter og utstøtinger av andre troende har sine årsaker i manglende evner og vilje til å akseptere mangfoldet.
Navet i den kristne troen er Kristi grensebrytende kjærlighet og omsorg hvor det inkluderende både-og overtrumfer det «bibeltro» enten-eller. Alt, absolutt alt, skal ha sitt utgangspunkt herfra. Det gjelder tolkninger og alle handlinger, og dét i en vid forstand. Der tolkninger av tekster og bud kommer i konflikt med kjærligheten og omsorgen har førstnevnte alltid ubetinget vikeplikt. Alltid.