Verdidebatt

Hegstads uholdbare argumentasjon

LIKEKJØNNET SAMLIV: I Vårt Land 14. november skriver Harald Hegstad at kristen etikk bør akseptere trofaste homofile relasjoner. Begrunnelsen er at et slikt samliv ikke har «påviselige skadevirkninger for dem selv eller omgivelsene». Vi mener argumentasjonen hans er uholdbar.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vi vil starte med noen ord om Bibelens betydning for denne debatten. Hegstad skriver at en «etisk ansvarlig bruk av tekstene i samsvar med en helbibelsk forståelse innebærer likevel at man i mange tilfeller må si mer – og noen ganger også noe annet – enn enkelttekster sier».

Vårt utgangspunkt er ikke at det alltid er enkelt å tolke Bibelen. Tekster må leses i lys av hverandre og i lys av Bibelens helhet. Likevel er påstanden om at det «noen ganger» er forsvarlig å «si noe annet» enn bibeltekstene, en nedvurdering av tekstenes autoritet når det bibelske materialet faktisk er entydig.

Etter vår mening legger Hegstad inn noe i tekstene som faktisk ikke står der når han påstår at ordene fra Paulus om homofili bare rammer «nedbrytende» seksuell aktivitet. Realiteten er at disse tekstene ikke befinner seg i et slags bibelsk vakuum. Tvert imot er det en rød tråd i Bibelen – fra skapelsesberetningen til Jesu undervisning – at den eneste rammen for seksuelt samliv er det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne.

Prioriterer erfaringene

På en slik bakgrunn vil vi påpeke at Hegstads argumentasjon er svært radikal. Ved å akseptere homofilt samliv tar han til orde for at kirken skal akseptere seksuell aktivitet utenfor ekteskapet. For han mener jo ikke at kirken må betrakte trofaste homofile relasjoner som et ekteskap.

Det er en rød tråd i Bibelen – fra skapelsesberetningen til Jesu undervisning – at den eneste rammen for seksuelt samliv er det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne

I tillegg avslører Hegstads øvrige argumentasjon at bibelske og eksegetiske konklusjoner underordnes andre etiske vurderinger. Han skriver at konsekvensen av å bruke tekstene for å avvise et forpliktende samliv mellom to mennesker av samme kjønn, innebærer «å kalle noe for syndig og ondt som etter alle empiriske kjennetegn er godt og byggende. Det blir som å påstå at noe er svart når alle kan se at det faktisk er hvitt!»

Slik viser Hegstad at det bestemmende for kristen etikk ikke blir hva tekstene faktisk sier, men isteden hva «alle empiriske kjennetegn» ved et trofast homofilt samliv viser oss. Det mener vi er uholdbart.

Vi er enige i at en skråplansargumentasjon ikke alltid er relevant – og uansett må ikke en slik argumentasjon erstatte argumenter om det spesifikke temaet som drøftes

Erfaringenes betydning

Når Hegstad viser til erfaringer og empiri, hevder han at det ikke bare handler om «møter med enkeltpersoner», men om «et mønster av erfaringer som er godt dokumentert, også i forskning». Han konstaterer at «trofaste og forpliktende samliv mellom to mennesker av samme kjønn ikke synes å være mer skadelige, dysfunksjonelle eller ustabile enn det som gjelder heterofile par».

Videre er Hegstad skeptisk til «skråplansargumentasjon». Han skriver at det «er fullt mulig å argumentere for trofast samliv mellom to og samtidig argumentere mot samliv mellom tre eller flere». Vi er enige i at en skråplansargumentasjon ikke alltid er relevant – og uansett må ikke en slik argumentasjon erstatte argumenter om det spesifikke temaet som drøftes.

Samtidig tror vi at Hegstads argumentasjon innebærer at han må holde åpent om polyamorøse forhold bør aksepteres av kristen etikk. For det er slett ikke gitt at empirisk kunnskap påviser at slike forhold er skadelige. Lynn Myrdal, leder for PolyNorge, skrev for eksempel i Morgenbladet 16/7 2018 om et forskningsprosjekt som viste «at barn i polyfamilier klarer seg akkurat like godt som alle andre barn». Det styrker heller ikke Hegstads argumentasjon at biskopen for Århus i Danmark nylig uttalte at en prest som lever i et kjærlighetsforhold til flere kan bli ordinert.

Samtidig tror vi at Hegstads argumentasjon innebærer at han må holde åpent om polyamorøse forhold bør aksepteres av kristen etikk

Når Hegstad mener empiri og erfaring er avgjørende for om noe skal kalles for synd eller ikke, kommer samlivsetikken generelt i spill. Poenget vårt er ikke å avvise at empiri er etisk relevant. Men all empiri må tolkes, og kan vektlegges ulikt. Dessuten taler Hegstad upresist om empirien knyttet til samkjønnede relasjoner, da tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at andelen samlivsbrudd blant lesbiske par er dobbelt så høy som andelen blant heterofile par. Vi kan spørre: Hvor mye mindre stabile enn heterofile relasjoner må lesbiske forhold være før Hegstad ville ha advart mot slike forhold?

Kanskje avdekker et slikt spørsmål hvor urimelig det er å gi erfaringer og empiri den plassen Hegstad gjør.

Synd blir det usunne

Hegstad synes å legge til grunn at kristen etikk bare kan avvise livsvalg og handlinger som påviselig er skadelige. Han påpeker at «bibelske forbud mot å stjele, drepe og være utro» fortsatt har gyldighet fordi de «dårlige konsekvensene» av slike handlinger lett kan observeres. Dermed gjøres synd til det som skaper lidelse. Synd er det usunne. Det fremstilles som utenkelig at Gud kan ha gitt en forordning som oppleves som usunn eller forårsaker lidelse. Slik blir det terapeuten, og ikke presten, som kan fortelle oss hva som er rett og galt og hvordan livet bør leves.

Alle vil nok mene at etikk også handler om å vurdere konsekvensene av ulike handlinger. Selvsagt bør vi undersøke hva slags adferd som skader andre. Også vi som fastholder at ekteskapet mellom mann og kvinne er eneste ramme for seksuelt samliv, vil anerkjenne de etiske forskjellene mellom et samliv preget av trofasthet og et med seksuell utnyttelse.

Samtidig avviser vi at kristne – slik Hegstad synes å forutsette – er forpliktet på en konsekvensetisk tankegang. En slik etikk er også omstridt i lys av at kristen etikk i et historisk perspektiv har vært langt mer preget av dydsetikken og regeletikken.

I en kristen kontekst er det rasjonelt å hevde at et likekjønnet samliv faktisk innebærer å utfolde seksualiteten på tvers av den heteroseksuelle strukturen Gud har gitt skaperverket

Skapertankens betydning

Kanskje står Hegstad i fare for å gjøre kristen etikk langt mer overkommelig enn en rekke bibeltekster tilsier. Vi er kalt til å lyde Gud mer enn mennesker, men det betyr ikke at det oppleves som godt av nåtidens og fortidens martyrer å bli drept for sin tro. Vi er kalt til å «vende det andre kinnet til», men det betyr ikke at det føles fint; nei, vi kan faktisk bli skadet. Jesus kalte sine disipler til å «fornekte seg selv, ta sitt kors opp hver dag og følge meg» (Luk 9,23). Også andre bibeltekster viser til verdien av selvfornektelse og lidelse for Jesu skyld (f.eks. Rom 5,3; Fil 1,29; Tit 3,3; 1 Pet 4,2).

Vi mener videre at den kristne skapertanken gir noen viktige premisser for en kristen vurdering av ulike samlivsformer. Det er åpenbart at Gud har skapt seksualiteten blant annet for at slekten skal føres videre. Et seksuelt samliv mellom to av samme kjønn vil alltid være ufruktbart. Rent biologisk «passer» mann og kvinne sammen på en helt annen måte enn to av samme kjønn.

I vår tid har det lite gjennomslag i samfunnsdebatten å hevde at Gud har skapt oss «til mann og kvinne» og innstiftet det heterofile ekteskapet. Men i en kristen kontekst er det rasjonelt å hevde at et likekjønnet samliv faktisk innebærer å utfolde seksualiteten på tvers av den heteroseksuelle strukturen Gud har gitt skaperverket. Det er av stor verdi å leve slik Gud har skapt oss, som mann og kvinne – selv om det kan oppleves krevende.

Bertil Andersson, tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn

Øivind Augland, pastor i Hånes Frikirke

Øivind Benestad, daglig leder i MorFarBarn

Elin Linde Fagerbakke, leder for Kvinner i nettverk

Erik Furnes, generalsekretær i Indremisjonsforbundet

Gjermund Igland, pastor i Arendal Misjonskirke

Rolf Kjøde, førstelektor ved NLA Høgskolen

Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet

Geir Stomnås, pastor i Filadelfia Vennesla

Anne Lise Søvde Valle, faglig leder ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT)

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt