Martin Luthers bibeloversettelse ble normgivende for alle eldre oversettelser i det lutherske Norden. Her heter det i Joh 1,14: Und das Wort ward Fleisch.
Ordet Fleisch – som på norsk er blitt til ‘flesk’ – betegner også det kjøttet tyskerne kjøper hos slakteren. Det samme gjør det italienske carne, men det brukes også bibelsk: Ordet gjorde seg til kjøtt. Og det var aldri noe problem for oss målfolk at Ordet vart kjøt, som det het i oversettelsen fra 1938.
En vanesak
Selv har jeg som oversetter hatt stor nytte av tre nygreske oversettelser av Det nye testamente, to til det såkalt «rene» språket og en til «folkespråket». I den sistnevnte står det at Ordet ble menneske, i de øvrige at det henholdsvis ble kjøtt (sarx) eller at det med en verbalform av sarx ble «gjort til kjøtt».
‘Kjød’ tar brodden av selve «kjøttligheten» og dermed av selve inkarnasjonen; det gjør det hele mer abstrakt
Det er riktig at det vanlige greske ordet for kjøtt som spises er kreas. At sarx imidlertid også kan betegne ‘kjøtt’ i vanlig forstand, ser vi av det antikke ordet for likkiste, sarkofag, som betyr ‘kjøttspiser’. Menneskekjøttet ble «spist» av marmoren, så bare benene lå igjen.
Det er meningsløst å «frede» et tidligere språkstadium og late som «kjød» er et mer åndelig uttrykk for kjøtt. Det hele er egentlig bare en vanesak. På dansk er ‘kjød (kiød, kød)’ det samme som ‘kjøtt’ på norsk, og på svensk tror man på «kjøttets lust». ‘Kjød’ tar brodden av selve «kjøttligheten» og dermed av selve inkarnasjonen; det gjør det hele mer abstrakt.
Abstrakt slør over teksten
Bibelselskapet lot kjente forfattere medvirke under oversettelsen fra 2011. En av dem var Karl Ove Knausgård, som i utgangspunktet var tilhenger av en såkalt idiomatisk oversettelse, men som raskt skiftet mening da han møtte bibelspråket, særlig det hebraiske. I boken Sjelens Amerika har han et særdeles klokt kapittel om sine erfaringer med dette språket.
Han hevder at «det abstrakte legger seg som et slør over teksten, fjerner det umiddelbare og nære ved den. Et eksempel er ordet ‘kjød’. For oss er det bibelsk, tettere knyttet til kristendommen enn til det livet det kommer fra. Kan det oversettes med ‘kjøtt’? Skriver man ‘kjøtt’, forsvinner sløret. Da er det det blodige, bankende slaktaktige kroppslige man tenker på. Da ser man det som man en gang så det. På en og samme tid kommer vi nærmere vår egen tid, og den tiden det ble skrevet i. Det moderne og det fremmede forenes i ett og det samme». Bibelselskapets oversettere hørte ikke på Knausgård i 2011, men det er desto gledeligere at de gjør det i 2022.
Å kalle Paulus en ‘slave’ er høyst umusikalsk, og jeg vil så sterkt jeg kan advare mot at dette ordet brukes
Umusikalsk å kalle Paulus slave
Den samme begeistring kan ikke mobiliseres når det gjelder å kalle Paulus en ‘slave’. Det er høyst umusikalsk, og jeg vil så sterkt jeg kan advare mot at dette ordet brukes. Jeg er overbevist om at det i så fall vil bli endret ved neste revisjon. Slaveriets dramatiske historie i nyere tid har gitt ordet ‘slave’ en helt annen klang og kontekst enn det greske doulos. Verbalformen som er knyttet til dette ordet, kan bety både ‘arbeide’ og ‘tjene’. Ordet for ‘slave’ på nygresk er egentlig sklávos, mens ‘slaveri’ heter sklaviá.
Som sagaoversetter har jeg møtt dette problemet i en helt annen sammenheng: Erling Skjalgsson på Sola hadde ikke «slaver», han hadde «treller». Ordet ‘trell’ er uten den historien som er knyttet til slaveriet; dessuten er det et rotnorsk ord, som har sin plass også i en bibeloversettelse. Jeg ville likevel ikke kalle Paulus «Jesu Kristi trell», men heller lytte til noen kloke ord fra Knausgård: «Bibelen er en tekst som betyr svært mye for svært mange, å forandre noe vesentlig i den krever spesielt gode grunner, noe mer enn bare et lyst innfall i et dristig teologhode».
Jeg finner slike gode grunner for ‘kjøttet’, men ikke for ‘slaven’.
[ Paulus om sex: Antydende, eller i juridisk-grafisk detalj? ]