Siste dans, Tomm!
MINNEORD: Ønsket om å la meg døpe hadde ligget der siden barndommen, men det var din entusiasme og evne til å åpne dører som gjorde at jeg turte ta spranget.
Tomm Kristiansen var «verdensreporter» i den tiden hvor norsk presse hadde for mye penger. En dag sendte han inn et reiseforslag med 120 reisedager over litt under fem måneder som innebar steder som Hanoi, Chang May, Mandalay, Avignon, Stes-Maries-de-la-Mer, Novosibirsk, Baikalsjøen, Guilin, Harare, Bagamoyo, Ujiji, Roma og tre uker i Ghana til slutt. Tilbakemeldingen på forslaget kunne neppe ha vært kortere: God tur!
Erlend Berge
Se besittelsen direkte her.
Du hadde en favorittlåt, som jeg fikk høre mange ganger, både hos deg på Enerhaugen og på hytta i Tanum, «Kusten», som du kalte stedet. Kobolt-havet var så nær at det føltes som det omsluttet hytta, vannet bølget rolig, og på CD-spilleren hørtes «Vår sista dans», med Benny Anderssons Orkester. Helen Sjøholm sang: «Jag kanske aldrig mer får se dig/det är vår sista dans.» Denne sangen syntes å illustrere de blå skandinaviske toner som fantes dypt et sted i den herdede utenriksreporters og verdensmanns sjel.
Afrikas rytmer var også der i bakgrunnen hele tiden, som når vi kjørte til «Kusten» i høy fart, over stokk og stein, som om vi forserte en bushvei i Zambia med løver på nakken. Men den svenske slageren virket imidlertid å helt spesielt røre din sjel. Tanken om at din egen siste dans skulle ligge så nært i tid slo meg jo, tempoet ditt var avsindig, og kroppen hadde fått noen smell. Men du var så sterk, sørlandsblid og dynamisk, som laget av titan, du ville greie deg!
Bestill abonnement her
KJØP
