I Vårt Land 1. november hevdet jeg at Oslo Misjonskirke Betlehem (OMB) ligger omkring 15 år etter Den norske kirke (DNK) på veien mot en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Min vurdering er at det vil være vanskelig å fastholde over tid at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne hvis menigheten sier ja til trofast homofilt samliv. Jeg antydet også at utviklingen vil fortsette og kanskje ende med en aksept for alle frivillige seksuelle relasjoner.
I VL 11.11 kommenterer Anne Mari Schiager Topland, Knut Tveitereid, Hilde Marie Ø. Movafagh og Silje Kvamme Bjørndal min argumentasjon ved å hevde at språkbruken kan skape inntrykk av «en slags fatalisme, der historien styrer ubønnhørlig mot et gitt sluttresultat». Det er jeg uenig i. Jeg tror ikke at det finnes en naturlov som gjør det umulig å innta en mellomposisjon. Men jeg mener et legitimt ønske om å være konsekvent gjør en mellomposisjon vanskelig i denne debatten.
Et uholdbart skille
Etter min vurdering er det inkonsekvent at «Leve Sammen», samlivsdokumentet til Oslo Misjonskirke Betlehem, anbefaler at homofile par inngår ekteskap og samtidig avviser å vie paret. Dokumentet synliggjør også dette dilemmaet ved å skrive at det ikke er «naturlig» å gjennomføre «en vigselslignende handling, men hva man eventuelt kan og vil gjøre i stedet, om noe, er ikke helt klart».
Mange teologiske prinsipper vil falle hvis målet er å unngå alle påstander om at et ståsted leder til «ensomhet, selvforakt og skam»
Etter min mening er det uholdbart å skille skarpt mellom homofilt samliv (som OMB nå aksepterer) og en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse (som OMB avviser). Det skyldes at de tekstene hos Paulus som eksplisitt omtaler homofilt samliv bygger på alle de bibeltekstene som både forutsetter og forkynner at ekteskapet mellom mann og kvinne er eneste ramme for seksuelt samliv. Derfor tror jeg at en ny forståelse av homofilitekstene hos Paulus vil måtte påvirke ekteskapsforståelsen.
[ Frelsesarmeen ble først nektet å holde appell ved julegrantenning. – Misforståelse, sier arrangør ]
Teologiske prinsipper kan falle
Oslo Misjonskirke Betlehem legger stor vekt på – i likhet med mange andre teologer som har skiftet syn på homofili – at et nei til homofilt samliv «skaper ensomhet, selvforakt og skam for mange homofile, og vi kan ikke lukke øynene for denne smerten». Jeg verdsetter intensjonen om å vise godhet som en slik formulering uttrykker. Og jeg vil ikke bagatellisere kampen som homofile med et konservativt samlivssyn står i. Samtidig mener jeg at mange teologiske prinsipper vil falle hvis målet er å unngå alle påstander om at et ståsted leder til «ensomhet, selvforakt og skam». Går det da an å møte et sårbart lesbisk par med beskjed om at kunstig befruktning er umoralsk? Er det mulig å si til to forelskede 17-åringer som har startet et seksuelt samliv at sex er galt helt til de er gift? Og hva med en fraskilt tobarnsmor som ikke tør å gifte seg på nytt – i hvert fall ikke på en god stund – men som hevder at vond ensomhet blir resultatet hvis kjæresten ikke kan overnatte i helgene?
Mange ledere i Den norske kirke hadde for 10-15 år siden omtrent samme ståsted som ledelsen i Oslo Misjonskirke Betlehem anbefaler. Nå tror jeg ingen lenger fastholder en slik mellomposisjon
Godt begrunnet pessimisme
I min artikkel 1. november hevdet jeg at erfaringene fra Den norske kirke, tydelig viser at veien er kort fra et forsiktig ja til homofilt samliv til en helt ny, og ganske radikal, samlivsforståelse. Mange ledere i DNK hadde for 10–15 år siden omtrent samme ståsted som ledelsen i OMB anbefaler. Nå tror jeg ingen lenger fastholder en slik mellomposisjon. Schiager Topland, Tveitereid, Movafagh og Kvamme Bjørndal skriver at det ikke er «gitt at erfaringene fra en bred demokratisk folkekirke som DNK i ett og alt er direkte overførbare til frikirkeligheten». De avviser å se på Den norske kirke som «et testlaboratorium der man kan sjekke hvilke teologiske tanker og dialogpraksiser som har og ikke har bærekraft».
Jeg oppfatter en slik respons som temmelig passiv. Finnes det ingen reelle argumenter for at det frikirkelige Norge over tid vil håndtere samlivsdebatten annerledes enn DNK, synes min pessimisme å være ganske godt begrunnet.