Bibelen i slaveriets tidsalder

Ifølge fotballmagasinet Josimar har 15.000 fremmedarbeidere dødd etter at Qatar fikk tildelt VM i 2010. Flere av dem døde antagelig i forbindelse med å bygge stadioner og infrastruktur til VM. Det er ikke uten grunn at VM i Qatar knyttes til moderne slaveri.

For noen er fotball-VM idrettens vakreste eventyr. De ønsker å oppleve stemningen og dramaet som gjør VM til høydepunktet for alle fotballelskere. Men hvor vakkert kan eventyret være når det utfoldes på stadioner fremmedarbeidere har dødd for å bygge; hvor eventyrlig er det for fremmedarbeidere som stues bort i kummerlige kår, at vi får gjenoppleve magien fra VM?

En gledelig utvikling

Det er denne sammenhengen som fikk meg til å uttale at Bibelselskapets forslag til revidert oversettelse er en gledelig utvikling fordi ordet slave skal erstatte tjener i Jesu lignelser og Pauli ord om å være slave av Gud. Det er allerede mange slaver i Bibelen 2011. Det nye er at oversettelsen får frem slavemetaforen i NT for eksempel skal det hete i Rom 1,1: «Paulus, Kristi Jesu slave, hilser dere».

Uavhengig av tid og sted finnes det ikke noen form for rettferdig slaveri. Det er en undertrykkende utbytting av mennesker. Det var det på Jesu og Pauli tid og det er det i dag

Beslutningen er viktig fordi den gir kirken og bibellesere muligheten til å konfrontere en ubehagelig del av den kristne tradisjonen. Fra antikken til senantikken til middelalderen, tidlig nytid og vår tid har det alltid eksistert slaveri. Uavhengig av tid og sted finnes det ikke noen form for rettferdig slaveri. Det er en undertrykkende utbytting av mennesker. Det var det på Jesu og Pauli tid og det er det i dag.

Kirken som slaveeier

Rundt år 112 skrev Plinius den yngre til keiser Trajan om råd for å håndtere de kristne. For å finne ut mer om denne overtroen, bestemte Plinius seg for å torturere to slavekvinner som hadde tittelen diakoner. Slaver i tidlig kristen var ikke utelukket sentrale posisjoner, men det gikk et skille mellom fri og ufri. Plinius utsatte ikke frie kristne for samme type avhør. Flere hundre år senere skriver pave Gregor den store (540-604) til en venn for å be ham kjøpe noen unge galliske menn som slaver. Det var ikke noe uvanlig med Gregors forespørsel. Slaveri var vanlig i middelalderen, og kirken var kirken en storeier av slaver. Kirkeslavene var kirkens eiendom, og selv om de ble frigitt kunne de kunne stå i gjeld til kirken i generasjoner.

Slaveri vakte ingen tvil og anfektelse i kirken. Barn av prester og slavekvinner ble kirkens slaver. Forlegget for underordningen av slaver fant man i Det nye testamente (Kol 3,22-4,1 og Ef 6,5-6).

Slaveriet i antikken og sørstatene

I boken Twelve Years a Slave forteller Solomon Northrup som ble kidnappet og solgt som slave, at en slaveeier leste Lukas 12,47 for slavene: «En tjener [slave] som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag.» For slaveeiere var teksten hverken vanskelig å forstå eller en kilde til samvittighetskvaler. Den bekreftet deres verdensbilde.

Slaveri vakte ingen tvil og anfektelse i kirken. Barn av prester og slavekvinner ble kirkens slaver. Forlegget for underordningen av slaver fant man i Det nye testamente

Dette verdensbilde var ikke annerledes fra antikkens. Den greske forfatteren Plutark kritiserte den romerske statsmannen Cato den eldre for å piske slavene sine for den minste ting og selge dem når de ble gamle og svake. I den jødiske teksten Sirak (33,27) er rådet at «Et trekkdyr kan temmes med åk og tømmer, en ondskapsfull trell med stokk og slag.» Kirkeslavene i middelalderen ble undertrykt. Det var ikke før på 1700-tallet og utover 1800-tallet at slaveriet virkelig ble et problem.

Det finnes finnes en liten kjerne av protest mot slaveriet i den kristne tradisjonen. (...) For Paulus var man enten slave av synden eller Gud. Å motta Ånden var som å bytte slaveherre

Mellom underordning og frihet

Kirken var lenge villig til enten å støtte slaveriet eller overse slavenes harde kår og lidelser. Det er selvsagt mulig å overse denne historien; å viske den ut med forskjønnende oversettelser. Men det fjerner ikke problemet. På den andre siden finnes det eksistert en liten kjerne av protest mot slaveriet i den kristne tradisjonen. I paulusbrevene er det en spenning mellom frihet og underordning. For Paulus var man enten slave av synden eller Gud. Å motta Ånden var som å bytte slaveherre. Man var fri fra synden for å tjene Gud (Rom 6,16-22). Paulus forkynte likhet mellom slave og fri i ånden (Gal 3,28). Selv om lite tyder på at han søkte samfunnsendringer, finnes det i det minste et likhetsideal.

Da er vi tilbake i Qatar. Vi kan la jubelen over alle målene som scores, og la begeistringen over fotballens skjønnhet overdøve historiene til de rettighetsløse arbeiderne. Akkurat som antikkens aristokrater og moralister forestilte seg en rettferdig form for slaveri, kan vi ønske bedre kår for fremmedarbeiderne, men fortsatt bidra til Qatars sportsvasking. Alternativt kan vi ta et standpunkt mot systemet og FIFAs korrupsjon. I Pauli brev til galaterne står det: «Dere, søsken, er kalt til frihet.» Skal ikke dette kalle gjelde også gjelde for fotballglade nordmenn så vel som Qatars moderne slaver?