Bistandsbudsjettet bør være på 125 milliarder

Støre-regjeringen velger å kutte i ambisjonsnivået knyttet til realiseringen av bærekraftsmålene i en tid der behovene er større enn noensinne og Norges kapasitet til å bidra er enorm. Jonas Gahr Støre hevder at en krone er en krone, selv om kroner brukt i utviklingsland vil ha minimal innvirkning på inflasjonen.

Fattigdommen øker, de humanitære behovene har aldri vært større, og mulighetsvinduet vi har for å løse de strukturelle årsakene til klimakrisen er i ferd med å lukke seg. Tiden renner ut både for de som dør av fattigdom og for verdens muligheter til å stoppe den eskalerende klimakatastrofen. Vi vet hva som kreves og vi har midlene som trengs, men likevel velger Støre-regjeringen å opptre katastrofalt uansvarlig og sette pengene våre på bok.

KFUK-KFUM Global krever 125 milliarder kroner i utviklingsbistand, 60 milliarder til fattigdomsreduserende bistand, tilsvarende en-prosenten av BNI og ytterligere 65 milliarder kroner, til klimatiltak i utviklingsland for å ta vår rettferdige andel av ansvaret for å realisere Parisavtalen. Når klimakrisen er skapt av land som Norge med høye utslipp og stor kapasitet til å bidra, da må avbøtende tiltak finansieres addisjonelt til en-prosenten. Dette er slått fast i Fairshare-rapporten fra Stockholm Environment Institute 2018.

Det er uetisk å ta penger fra fattigdomsbekjempelse for å bøte på de nye problemene som klimakrisen skaper. Vi kan ikke stjele fra de fattigste for å finansiere den strukturelle løsningen på en klimakrise, som Norge har skapt sammen med alle andre rike land.

Norge har tjent tusenvis av milliarder på det som har skapt og skaper klimakrisen

Minst 65 milliarder til klima

I kampen mot den eskalerende og irreversible klimakrisa har sivilsamfunnet jobbet for at Norge skal ta sin rettferdige del av kostnadene med å implementere Parisavtalen i utviklingsland. Fairshare-rapporten til Stockholm Environment Institute beregner Norges rettferdige andel av årlige kostnader som følger:

• 50 milliarder til tiltak som kutter klimagassutslipp i utviklingsland
• 15 milliarder til klimatilpasning i utviklingsland

Norge skal kutte 55 prosent i våre utslipp hjemme. Fairshare-rapporten anslår vårt rettferdige kuttbidrag basert på historiske utslipp siden 1990 og vår økonomiske kapasitet i dag, til å være 430 prosent av våre utslipp. Vi kan selvsagt maksimalt kutte 100 prosent hjemme, men her har vi lagt ambisjonen til 55 prosent. Da må resten kuttes i utlandet, og da er det naturlig at vi kutter i utviklingsland der den økonomiske kapasiteten til å realisere Parisavtalen er svak, men behovet for fornybar energi og utvikling er stort.

Kravet om 65 milliarder til klimatiltak i utviklingsland er ikke et nytt krav. Store deler av sivilsamfunnet og hele skolestreik-bevegelsen har fremmet kravet siden 2018. Skal vi klare å nå målene vi har satt oss i Parisavtalen, er det helt avgjørende at Norge tar vårt historiske og økonomiske ansvar. Klimafinansieringen må komme addisjonelt til den ordinære utviklingsbistanden. Norge har tjent tusenvis av milliarder på det som har skapt og skaper klimakrisen, da er det rimelig at vi tar en «fairshare» av Parisavtalens implementeringskostnader. Dette vinduet lukker seg mye hvert år, og kostnadene øker for hvert år vi utsetter jobben. Dette vet Støre-regjeringen, men å velge så se bort fra det er dypt uansvarlig og egoistisk.

I en verden full av kriser, og som et land som har profitert kraftig på krisene, er det en selvfølge at Norge skal fortsette å bidra kraftfullt

Vi anerkjenner at klimatiltak i utviklingsland er viktige deler av utviklingspolitikken og kan regnes som bistand på samme måte som kostnader til mottak av flyktninger i Norge. Men siden klimakrisen er skapt av industrialiserte land, og Norge står i spissen for disse karbonintensive landene, må dette komme i tillegg til en-prosenten.

Hvis vi gjør slik Støre-regjeringen foreslår, tar vi rettighetsbasert bistand fra de fattigste og bruker det til å bøte på negative konsekvenser av vår uansvarlige petroleumspolitikk. Det er enorme behov i utviklingsland knyttet til bærekraftsmålene, som vi skal finansiere med 60 milliarder som tilsvarer en-prosenten av BNI. På klimatiltak (både utslippskutt og klimatilpasning) skal vi bruke 65 milliarder årlig i tillegg til enprosenten. Tap og skade kommer i tillegg, på samme måte som kostnader til flyktningmottak i Norge. Det vil gi oss et bistandsbudsjett på totalt 125 milliarder kroner, som er noe i nærheten av det som er rettferdig for verdens fattige.

Bistand skaper ikke inflasjon

Støre-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 er et svik mot de fattigste i verden og mot bærekraftsmålene. I en verden full av kriser, og som et land som har profittert kraftig på krisene, er det en selvfølge at Norge skal fortsette å bidra kraftfullt. At våre inntekter øker, og dermed BNI går opp, er ikke noe argument for å kutte bistandsbudsjettet – snarere tvert imot. Behovene for å finansiere bærekraftsmålene er enorme, og kostnadene ved å drive både nødhjelp, langsiktig bistand og strukturelle endringer er høyere enn noensinne. Kostnader til utviklingsbistand skaper ikke inflasjon når pengene i hovedsak brukes i land som ikke har overopphetet økonomi.

Må prioritere unge og kvinner

Ungdom er viktige aktører for at vi skal oppnå en mer rettferdig verden, og de må prioriteres høyere. Vi når ikke bærekraftsmålene uten ungdom i førersetet. Derfor må Støre-regjeringen prioritere en mye større del av bistandsbudsjettet til ungdom. Cirka halvparten av verdens befolkning er ungdom, og i lavinntektsland er denne andelen enda høyere. Vi ber om at minst 50 prosent av bistandsbudsjettet øremerkes ungdom og kvinner. Skal vi nå bærekraftsmålene må vi styrke unge menneskers tro på framtida.

[ De har mindre å rutte med – dette forventer de av statsbudsjettet ]