Kirken har alltid lært av «tidsånden»

Nytenkning i kirken og nytolkning av Bibelen møtes ofte med anklager om ettergivenhet i forhold til «tidsånden» og «det politisk korrekte». Diakonen Silje Sjøtveit skrev nylig: «Det å holde fast på bibelske sannheter som var på kant med vår tid, ble nesten en bekreftelse på at jeg var på rett vei». (VL 4.10.) Hun fortalte om veien til å endre sitt syn på homofilt samliv.

Jeg tror mange, også jeg, kunne kjenne seg igjen i formuleringen. Men, var det «bibelske sannheter» eller var det en bibeltolkning?

Ble til over tid

«Hvem besluttet hva som skulle være med i Det nye testamente, og når skjedde det?» spurte en av deltagerne på søndagsskolen for voksne i min lokale kirke. «Det finnes ingen kirkelig beslutning om dette», svarte jeg. «Over tid ble det bare sånn. Mot slutten av trehundretallet. Men, jeg tror Den hellige ånd var med på avgjørelsen».

Den apostoliske trosbekjennelse ble også til over tid. Kirken begynte med troen på Jesu oppstandelse. En av kirkens tidlige teologer, Markion, mente at kristen tro var et så radikalt brudd med tidligere tro at han mente kirken ikke trengte «Loven og profetene» – som kirken kaller Det gamle testamente. Han fikk mange etterfølgere. Første trosartikkel, som speiler Bibelens første vers, var kirkens svar på dette: «Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper». Himmelen og jorden. Intet mindre. Land, vann, fisker, fugler, landdyr, planter, trær, blomster og mennesker – og følelser og fornuft.

Kirken har alltid lært av «tidsånden» og forholdt seg til politisk makt, «det politisk korrekte»

Apostlene brukte sin fornuft, sin vurderingsevne, og mente det ikke var nødvendig å gjenta alle levereglene fra Mosebøkene. De skrev til menighetene: «Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene,...» (Ap. Gj.15,28) Apostlene påberopte seg samarbeid med Den hellige ånd, men kirken trosset dem og droppet forbudet mot blodmat.

Brukte gresk filosofi mot vranglære

Kirken har alltid lært av «tidsånden» og forholdt seg til politisk makt, «det politisk korrekte». De som på antikkens kirkemøter formulerte kirkens Den nikenske trosbekjennelse (325 og 381), brukte gresk filosofi og språk for å avvise vranglære. Denne og andre læreavgjørelser hadde neppe blitt til uten gresk filosofi, og keiserinner og keisere som tvang frem beslutninger.

[ Elise Kruse:«Jomfrudommen kan ikke gjenopprettes - ikke ved hjelp av piller eller Gud» ]

Kirkemøtene i Efesus (år 431) og i Kalkedon (år 451) vedtok at Maria var «gudeføderske» og at Jesus er «sann Gud og sant menneske». Jeg tror at beslutningene ble fattet av Den hellige ånd og kirken – med god hjelp av den filosofiske «tidsånd» og «den politisk korrekte» makt.

Datidens teologer

Drøyt fem hundre år senere begynte den vestlige kirke å bekjenne at Helligånden ikke bare er utgått fra Faderen, men også fra Sønnen. Det var et tillegg som i år 1054 førte til den kirkesplittelsen som fortsatt preger Europa. Den katolske og vår lutherske kirke har holdt seg med dette tillegget. Om det ikke var datidens filosofi som førte til disse ekstra ordene, var det i alle fall datidens teologer. Personlig er jeg litt i tvil om dette er besluttet av Den hellige ånd og kirken.

Jesus brukte sin kritiske fornuft da han sa at mennesket ikke er til for sabbatens skyld

Tiden som er vår

Ingen av oss lever i en annen tid enn vår egen. Enten vi kaller oss konservative, liberale eller radikale er vi preget av vår tids tanke- og adferdsmønstre – av «tidsånden». Vår tro, vår fromhet og vår tolkning av trosbekjennelsene er alltid preget av vår samtid og historie. I tro tolker vi den tradisjon vi er del av slik at den blir relevant i vår tid. All religion er tolket religion. Jesus tolket sine hellige skrifter. Evangeliene er evangelistenes tolkning av Jesus liv. De gir oss greske oversettelser av det de hadde hørt at Jesus hadde sagt på aramaisk. All oversettelse er tolkning.

Å tolke er også å forholde seg kritisk til det en leser og opplever. Evangelistene sorterte og tok med det hver av dem mente var viktig. Kirkemødre og kirkefedre vurderte hva de ønsket at kirken skulle ta med seg videre og hva den skulle la ligge. Lenge mente kirken at kristne skulle nekte å bære våpen. Senere brukte kristne tanken om rettferdig krig for å vurdere når de kan eller ikke kan bære våpen. I våre dager må kristne i Ukraina og Russland gjøre disse vurderingene.

[ Silje Sjøtveit: «For 140 år siden var det slavehandel som ble begrunnet bibelsk» ]

Kristen tenkning - en dyd

Kritisk tenkning er en kristen dyd. Vår evne til å spørre og gruble skal brukes til å vurdere kirkelig tradisjon, tidsånd, og det som kan synes å være politisk korrekt. Jesus brukte sin kritiske fornuft da han sa at mennesket ikke er til for sabbatens skyld. Sabbaten er til for menneskets skyld. Nye erfaringer kan være redskaper som hjelper oss til å se nytt i gamle tekster. De samme tekstene kan hjelpe oss til å se at Skaperen bruker mennesker og bevegelser utenfor kirken til å fremme sin vilje.

Jeg tror vi har vår bibel og kirkens bekjennelser fordi Den hellige ånd har virket sammen med et mangfold av mennesker og politiske makter. De er resultater av prosesser mange forsøkte å ta kontroll over, uten å lykkes. Vi må spørre oss hvilke ord om tro som skapes i vår tid og gi dem gyldighet. Gud møter oss gjennom de gamle tekster, og i tidsånden, i det politisk korrekte og ukorrekte, og i vår hverdag. Av kirkehistorien kan vi lære at det er nettopp i disse møtene Den hellige ånd kan veilede oss. Salme 104 sier at Gud sender Ånden ut og gjør «jorden ny». Da kan mye uventet skje – også ved hjelp av tidsånden og det politisk korrekte.