Verdidebatt

Epler, poteter og Iphoner. Og ikke-religiøs forkynnelse

FORKYNNELSE: Som ikke-religiøs er det interessant å se hva Åste Dokka anser å være ikke-religiøs forkynnelse. En så bred forståelse gjør begrepet raskt meningsløst.

Problemet når en diskuterer forkynnelse i NRK er at vi fort diskuterer epler, poteter, og Iphoner. Det tror jeg er en utfordring for at vi skal komme videre i prinsippdiskusjonen. Dette forsterkes i Dokkas svar til Brun-Pedersen.

EN TYDLIGGJØRING: Christian Lomsdalen er innstilt leder i Human-Etisk Forbund. – Jeg er glad som fagperson og humanist på at de er så tydelige som de er. Likevel skulle jeg ønske at de sa enda mer direkte at forkynnelse ikke er greit.

Må likebehandle

Om vi skal regne Dokkas eksempler som forkynnelse av ikke-religiøsitet så må vi nesten likebehandle. Da må vi regne det som kristen forkynnelse hver gang vi ser noen begraves fra en kirke, hver gang noen snakker om at bestefar er i himmelen, eller vi skal sees igjen i det neste livet. Vi må regne det som kristen forkynnelse hver gang noen sitter i en kirke, en prest er med, eller noen bærer et kors. For ikke å snakke om alle scenene fra kirker i forbindelse med julen.

En slik begrepsbruk blir for bred. Det vanner det ut slik at det blir svært vanskelig å føre en konstruktiv debatt rundt hva forkynnelse er og ikke er

Det er heller ikke slik at det ikke mangler eksempler på bønn på TV. Vi må også regne det som muslimsk forkynnelse når vi ser noen dra fram bønneteppet. Selv om det siste eksemplet skjer sjeldnere så er de første relativt vanlige. Det er nok farget av hva jeg ser på TV, men jeg ser flere begravelsesscener enn jeg ser leggescener.

Banning er vanskelig å forstå som livssynsforkynnelse, siden dette er noe både kristne og ikke-kristne gjør. At noen bryter religiøse regler er ikke en forkynnelse av andre religioner og livssyn, men heller et bilde på at vi ikke lever liv som helt lever opp til forventningene fra andre.

Heller representasjon

En slik bruk av begrepet forkynnelse blir for bred. Det vanner det ut slik at det blir svært vanskelig å føre en konstruktiv debatt rundt hva forkynnelse er og ikke er. Jeg tror også det i for stor grad drar det sakrale inn i det profane på en måte som jeg er usikker på om gavner det hellige. Det nærmer seg heller whataboutism for å komme bort i fra temaet, gudstjenester i statskanalen. For det er ingen tvil om at gudstjenestene er i en helt annen kategori enn resten av sendingene NRK er. Hvor en religion tydelig favoriseres. NRK har siden 1969 vært helt klare på at dette er et brudd på deres prinsipper. Selv om det er mye på TV som av noen regnes som ukristelig så betyr ikke det at det er livssynsforkynnelse. NRK svarer heller ikke for andre kanaler.

For min del er det mer fruktbart å se eksemplene Dokka trekker frem som representasjon. Representasjon er krevende, og det er vanskelig å skulle representere mangfoldet vi ser i samfunnet. Her er religion en faktor, men også etnisk og kulturell bakgrunn, funksjonsvariasjoner, kjønnsidentitet, samlivsformer, kjønnsroller, bosted, økonomiske forskjeller, og så videre. Det er viktig at religiøse og ikke-religiøse liv blir representert i sendingene på NRK.

Mangfoldet av religiøse og ikke-religiøse liv er en utfordring for representasjonen av ulike identiteter, liv, og grupper i TV. Gudstjenester er direkte forkynnelse, men å omtale fremstilling av ulike liv som forkynnelse skaper heller en fare for at begrepet blir meningsløst.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt