Ikke et sammenstøt, men misforståelser

Mellomkirkelig råd og Bispemøtet har nedsatt et utvalg for å se på Den norske kirkes relasjon til jødedom og jøder. 12. september arrangerte utvalget en konsultasjon på HL-senteret, der kristne teologer bidro med innsikter fra sin forskning om kirkelig praksis og framstilling av jøder og jødedom i salmer, liturgier, bønner, forkynnelse og trosopplæring, samt kirkelig praksis i det politiske og menneskerettslige feltet knyttet til uttalelser om Israel og Palestina.

Gunnar Haaland deltar ikke i de samtaler som nå pågår mellom Det mosaiske Trossamfund og Den norske kirke, og som jeg opplever som gode og konstruktive. Likevel omtaler han konsultasjonen som «et nytt sammenstøt i full offentlighet» i dialogen. Haaland, som var en av bidragsyterne, ser ut til å vurdere konsultasjonen ut fra sine oppfatninger av kirkens dialog med jødene. Da er det ikke så rart at han misforstår meg.

Haaland sikter nok til den avsluttende panelsamtalen der jeg deltok. Oppdraget til oss som satt i panelet var: «Hva hørte vi i dag?»

Antisemittisme og Israel-Palestina

Jeg kom rett fra generalforsamlingen i Kirkenes verdensråd i Karlsruhe, Tyskland. I åpningsinnlegget mitt delte jeg refleksjoner derfra. Jeg fortalte, slik jeg husker det, at Tysklands historie, av forståelige grunner, gjorde at tyskerne under generalforsamlingen fokuserte så ensidig på antisemittisme at samtalene om Israel-Palestina-konflikten ble vanskelige.

Jeg skjønte på reaksjonen til Anne Sender fra DMT, som også satt i panelet, at jeg hadde formulert meg for krast, og på en måte som gjorde at hun fortolket det jeg sa inn i en helt annen kontekst enn det var ment. Jeg tok umiddelbart selvkritikk på formen og forklarte hva jeg hadde ment. Mitt inntrykk var at dette ble forstått.

Akademisk debatt

Utvalgets oppdrag er å lese gamle tekster med et kritisk blikk, og særlig med tanke på hvordan de er blitt brukt og misbrukt, også i vår kirkes historie. Konsultasjonen gav mange gode bidrag i så måte.

Haaland kommer med en absurd gjengivelse av det jeg sa

Jeg er historiker, ikke teolog, og ut fra min fagtradisjon reagerte jeg likevel på det jeg omtalte som «moraliserende» fortolkning av historiske kilder. Med det mente jeg å si at jeg opplevde en tendens fra enkelte av forskerne til å bruke vår tids forståelse og nyere historie som fortolkningsnøkler i tekstanalysen. Jeg påpekte at etter min mening skilte man i utilstrekkelig grad mellom kontekstuell analyse av tekstene, og resepsjon i samtiden, og tekstenes virkningshistorie.

For eksempel sa jeg at jeg ikke opplever Jesu kritikk av fariseerne som kritikk av jøder, men av religiøst maktmisbruk. At fariseere i senere tid er blitt karikert slik at det fremmet antisemittisme, er jeg selvsagt klar over. Det som var ment som faglige innspill, formulerte jeg for dårlig i en kort panelsamtale, og derfor oppstod feilslutninger, slik Haaland gir uttrykk for.

Kontinuitet og brudd

Haaland kommer med en absurd gjengivelse av det jeg sa, når han påstår at jeg mente at «dialogen mellom jøder og kristne i større grad burde ha som utgangspunkt at det eksisterer et klart brudd mellom oss, og dette blir tydelig ved at Jesus ble dømt til døden som en religiøs oppvigler. I mine ører var dette nærmest å flørte med gudemordanklagen».

Flere av møtedeltakere vektla kontinuiteten mellom jødedom og kristendom. Det ble også antydet at kristen misjon over for jøder er uttrykk for nedvurdering av jøders tro og tradisjon – og kan derfor forstås som et utslag av antisemittisme.

Selvsagt er kontinuiteten viktig, men jeg minnet om at vi i kirkens forkynnelse også må tydeliggjøre hva inkarnasjonen og Jesu død og oppstandelse innebærer for vår tro og i vår forståelse av jødedom. Drapet på Jesus er et velkjent antisemittisk tema, og vi skal være svært varsomme og bevisste i omtalen av det. Men det må være mulig å nevne Jesu død, uten å bli anklaget for å «flørte med gudemordanklagen».