Hvorfor er det skjæring mellom Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og Den norske kirke (Dnk), og hva kan kirken gjøre?
For omtrent halvannet år siden ble jeg kontaktet av Vårt Land og spurt om jeg kunne fortelle litt om hvordan det gikk for seg da det skar seg mellom DMT og Dnk ved Mellomkirkelig råd (MKR). Som ferskt medlem av kontaktgruppen for DMT og MKR var jeg med på de to siste møtene før kontaktgruppen ble lagt i kunstig koma i 2016. Jeg forsto det imidlertid slik at de (til dels nokså skarpe) samtalene som jeg hadde vært vitne til i kontaktgruppen, var av fortrolig karakter.
Slik jeg hørte Berit Hagen Agøy, beskrev hun diskusjoner om kirkens antijødiske tradisjon som livsfjerne, akademiske øvelser som avleder oppmerksomheten fra noe mye viktigere: palestineres lidelser under israelsk okkupasjon
[ Joav Melchior: «Brobygging krever forståelse» ]
For vanskelig
Noen uker senere smalt det mellom DMT og Dnk i Vårt Lands spalter. Rabbiner Joav Melchior hevdet at biskop Solveig Fiske «heller bensin på hatbålet» da hun uttalte at «[d]et vi i Norge opplevde i 5 år under andre verdenskrig, har palestinerne levd med i over 50 år siden seksdagerskrigen». Melchior forklarte videre at det for noen år siden «ble for vanskelig for DMT å ha et fast samarbeid med DNK når de har kommet med uttalelser som vi opplever som demoniserende og hatskapende» (20.05.2021).
Internasjonal direktør i Kirkerådet/MKR Berit Hagen Agøy spurte tilbake: «Hva har vi uttalt som kan oppleves som demoniserende og hatskapende?» (VL 26.05.2021). Melchior ga som eksempel noe Agøy skulle ha sagt på en felles studiereise i 2013, mens Agøy mente seg feilaktig gjengitt og klandret Melchior for å ha referert fra en fortrolig samtale (VL 04.06.2022).
Sammenstøt
Mandag 12. september kom det til et nytt sammenstøt i full offentlighet: På HL-senteret ble det arrangert en åpen konsultasjon om «Kirkens selvransakelse i møte med jødedom og jøder», og i den avsluttende panelsamtalen leverte Agøy en rekke utsagn som opprørte både DMTs representanter i panelet og mange av oss andre som var til stede.
Slik jeg hørte henne, beskrev hun diskusjoner om antisemittisme og kirkens antijødiske tradisjon som livsfjerne, akademiske øvelser som avleder oppmerksomheten fra noe mye viktigere: palestineres lidelser under israelsk okkupasjon.
Hun mente at dialogen mellom jøder og kristne i større grad burde ha som utgangspunkt at det eksisterer et klart brudd mellom oss, og dette blir tydelig ved at Jesus ble dømt til døden som en religiøs oppvigler.
I mine ører var dette nærmest å flørte med gudemordanklagen. Agøys innlegg var kort sagt taktløst og uklokt og demonstrerte en manglende evne til å ta andres perspektiv. DMTs nestleder Anne Sender uttalte at hun var «skjelven», og den andre jøden i panelet, prosjektleder Michael Gritzman, fant det nødvendig å minne om at antisemittisme fort handler om liv og død.
[ Forsker Ingunn Aadland: – Forenklet trosopplæring gir rom for antijødiske holdninger ]
I panelet satt også ytterligere to fra Dnks ledelse. De valgte å ikke kommentere Agøys utfall. Og panellederen valgte å stenge for kommentarer fra salen.
Agøys innlegg var taktløst og uklokt og demonstrerte en manglende evne til å ta andres perspektiv
To ting
Som en respons på det som skjedde på konsultasjonen, og basert på mange års faglig arbeid med antijødiske tankemønstre i kirkelige praksiser og et engasjement for jødisk–kristne relasjoner, drister jeg meg til å peke på to ting som Dnk bør få på plass for å legge et grunnlag for en fornyet dialog med og en bedre relasjon til jøder i Norge.
Ny lagkaptein
For det første er det behov for blanke ark, nye koster og friske bein. Med den historien som har vært, og slik situasjonen står nå, bør Dnk etter min mening finne en ny person som kan lede dialogen med jødene, forsøke å bygge ny tillit og arbeide for gjensidig forståelse.
I fotball er det slik at selv en lagkaptein kan bli tatt av banen når hen har fått gult kort og det er fare for rødt. Det er ikke i seg selv veldig dramatisk.
[ Erling Rimehaug: «Hvorfor hates jøder på grunn av Israel?» ]
Feie for egen dør
Dnks ledelse må for det andre reagere på en resolutt og troverdig måte når kirkens egne går over streken. Da en prest leverte antijødisk grums i et menighetsblad for noen år siden, var det ingen som kunne si noe, fordi prestens biskop var på ferie. Og da ferien var over, kom en pinlig beklagelse som tilslørte grumset og omtalte det hele som upresis historieskrivning.
For halvannet år siden reagerte Bispemøtets preses resolutt da en NRK-medarbeider påkalte død og fordervelse over staten Israels innbyggere. Men preses tiet i møte med Hamar biskops overtramp noen måneder senere.
Dnks ledelse må reagere på en resolutt og troverdig måte når kirkens egne går over streken
Hvordan kan Dnks ledere være troverdige stemmer i samfunnsdebatten hvis de ikke feier for egen dør? «Men du skjønner det, Gunnar, at preses kan ikke irettesette en annen biskop offentlig», forklarte en bekjent av meg som jobber i Kirkens hus. Vel, jeg konstaterer at Svenska Kyrkans erkebiskop tillot seg å beklage ordlyden i et ferskt kirkemøtevedtak for et snaut år siden, og at Bjørgvin biskop nå nylig kritiserte en bruk av Domkirkeruinene på Hamar som Hamar biskop har sanksjonert.
Samtalen fortsetter
Det var uansett trist og pinlig at DMTs representanter var de eneste som tok til motmæle mot Agøy på den nevnte konsultasjonen. Jeg kan forstå både de to paneldeltakerne som valgte å tie, og panellederen som avsluttet samtalen så fort som mulig. Men desto viktigere er det at samtalen fortsetter nå i etterkant.