Beretningen om en varslet krise

Lærerstreiken kom ikke som en overraskelse til skolestart i august. Tvert imot.

Den startet i juni, og det var god tid til å planlegge en høst for barn og unge som har hatt det enormt vanskelig gjennom to år med pandemi. Ikke forsøk å skylde på lærerne. De står ved elevenes side. De er de beste folka vi har.

Det som vi i Kirkens SOS er dypt bekymret for, er at myndighetene ikke tar på alvor at de unges psykiske helse er et stort problem. Dette har vi varslet om i årevis. Med vekslende hell.

Ungdom på utsiden av livet

Vår hovedbekymring er de enorme konsekvensene ubehandlet psykisk uhelse vil ha for de unge menneskene som en gang skal bli voksne: Barn og unge står nå i de såkalt formative årene, identiteten skapes og formes i samspill med andre.

Man lærer seg sosiale koder: Man blir forelsket, kanskje får man kjærlighetssorg. Man drar på klassetur. Man får en klem, et smil. Et klapp på skulderen på en grå dag. Et prøveresultat som ble positivt etter uker med hardt arbeid. Hele dette livet som utspiller seg i et finmasket og viktig emosjonelt samspill med andre. Alle disse små tingene som skaper hele liv og gir håp. Alt dette som former dem og som forbereder dem på voksentilværelsen. Dette får veldig mange unge ikke mulighet til være med på. De får ikke delta i det som er selve livet.

Dessverre er det slik at vi holder på å skape en generasjon som ikke vet hvordan de skal leve det ekte livet. Og det merker vi hos oss akkurat nå. På chat og telefon hos oss i Kirkens SOS er det bekmørkt.

Skrekkhistorier fra virkeligheten

Dette er noen av historiene som blir fortalt til våre frivillige som sitter og tar imot henvendelser på chat og telefon. Beretninger så hjerteskjærende at man skulle ønske at de var diktet opp. Men slik er det ikke. Vi får døgnkontinuerlig henvendelser fra unge mennesker som er helt på randen.

Det dekker dessverre hele skalaen, fra ensomhet til overgrep: «Jeg ligger i sengen hele dagen fordi det ikke er skole», «Nå for tiden skader jeg meg mye mer», «Det er ikke noen vits i å leve», «Spiseproblemene mine blir bare verre nå når jeg er alene», «Jeg treffer ingen venner», «Jeg savner både lærere og medelever», «Nå blir jeg utsatt for vold og overgrep også på dagtid», «Jeg tror ikke jeg klarer å ta eksamen på 10.trinn».

At dette skjer, er ikke lærernes og streikens feil. Tvert imot, de har stått som påler gjennom hele pandemien og geleidet barn og unge gjennom skjerm og annen alternativ undervisning. De er helter! Det at vi nå har kommet i en situasjon hvor det er så mye psykisk uhelse blant unge er et myndighetsansvar og vi har varslet i årevis.

[ Sunniva Gylver: «Jeg ønsker å utfordre de ikke-religiøse: Ikke gjør det for enkelt for dere selv» ]

Doblet sjanse for angst og depresjon

Tidligere i år publiserte Universitetet i Bergen sammen med FHI en undersøkelse der 3000 unge mellom 13 og 18 år har svart på hvordan de hadde det i mars og i desember 2020. Det viste seg at sjansen for å utvikle depresjon eller få angst doblet seg på de månedene. I denne undersøkelsen fant man det vi nå sier: At med pandemien som «ballast» oppå det som skjer akkurat nå vil det bli vanskelig for mange unge å få hektet seg på en normal tilværelse.

Vi får døgnkontinuerlig henvendelser fra unge mennesker som er helt på randen

—  Lasse Heimdal

Neste år skal Regjeringen legge frem en ny handlingsplan for psykisk helse. Her vil vi peker på hvordan sosiale aktiviteter er helsefremmende, og at frafall fra skole og arbeidsliv er blant de viktigste enkeltfaktorene til svekket helse. Videre: Vi anbefaler at å styrke satsningen på å holde barn og unge i skole. Dessuten å gi tilbud om alternative utdanningsveier og tidlig innsats for unge som dropper ut av utdanningsløp.

Tid for handling

Slik situasjonen har bygget seg opp gjennom mange år så frykter vi i Kirkens SOS at vi holder på å sende våre barn og unge ut i en psykisk helsekrise. Vi har varslet, og det har ikke blitt tatt på alvor. Det er barna og ungdommen som en gang skal fylle våre posisjoner. De ansvarlige myndighetene skylder dem å få tilbake et hverdagsliv som forbereder dem på det som kommer. De fortjener at de ansvarlige voksne rekker opp hånda og sier: «Nå tar vi ansvar, nå skal vi gi dere en god hverdag tilbake». Og vi skylder dem å gjøre mer enn å plastre noen sår. Vi skylder dem hele fremtiden.