Det er viktig å sette søkelyset på temaet skole. Det berører så mange, særlig nå rundt skolestart. Noen har store forventninger og gleder seg. Mange tanker og følelser går gjennom hodet: Vil jeg få nye venner, vil jeg lykkes eller blir jeg et mobbeoffer?
Jeg husker min egen skoletid, og den ble ikke slik jeg hadde forventet. Mine skoleerfaringer strekker seg tilbake fra midten av 60-tallet, og jeg vet hva en dårlig skolestart betyr. Jeg føler en plikt til å fortelle om mine opplevelser som tidligere skoletaper – uten framtid – for deretter å bli en vinner med høgskoleutdanning.
Testet av skolepsykologen
En test hos en skolepsykolog før skolestart skulle bli skjebnesvanger for hele skoletida mi fram til fylte 18 år. Den konkluderte med at jeg var mindre begavet. Jeg ble en skoletaper fra første klasse.
Som tiåring ble jeg sendt på spesialskole, der jeg måtte gå i åtte år. I løpet av disse årene lærte vi ingenting. Ettersom vi var dumme, var det bortkastet tid å lære oss viktige fag som historie, engelsk, naturfag eller samfunnsfag.
Det var ikke akseptert å ha en slik bakgrunn i Norge
Vi lærte tidlig at vi ikke måtte ha for høye tanker omkring oss selv. Tiden på Hunn skole i Gjøvik var langt fra lystbetont: Det var lett å føle på at vi var en gruppe som var utstøtt fra samfunnet. Vi som var elever der, fikk ikke lov til å gå i 17. mai-toget, ei heller delta i feiringen. På en sånn festdag måtte vi ikke synes i bybildet.
Slike opplevelser er ikke lett å glemme. Hele skoleoppholdet fortonet seg som et traume.
Kunnskaper som en tredjeklassing
Som 18-åring var mitt kunnskapsnivå tilsvarende 3. klasse i folkeskolen. Tiden etterpå var langt fra lett. Det var vanskelig å få jobb uten skolegang. Mot alle odds kjempet jeg meg fram til en sosionomutdanning med moralsk støtte fra gode lærere. De trodde på meg.
Som nyutdannet fikk jeg i 1993 muligheten til å holde et foredrag på Gjøvik om tida mi på Hunn skole. Blant publikum og foredragsholdere møtte jeg igjen noen av dem som hadde forårsaket meg så mye urett. Jeg følte det som en seier å stå der som en vinner. Dette ble mitt vendepunkt.
Et stempel for livet
På 60-tallet ble spesialskolene diskutert på TV og i aviser. Sentralt sto Arne Skouen og Ola Ødegaard. I 1967 holdt de et foredrag i Det Norske Studentersamfunn under temaet: «Har vi konsentrasjonsleirer for barn i Norge?» Etterpå skjedde det noe for taperne. Nå hadde de et talerør og kunne komme med sine historier – anonymt. Det var ikke akseptert å ha en slik bakgrunn i Norge.
Mange har klart seg mot alle odds. Men å ta opp kampen mot overmakta er en ensom, deprimerende og tøff kamp. Mange blir møtt med latterliggjøring, fordommer, ydmykelse og undertrykkelse. Det er ingen lett oppgave å få sin plass i samfunnet, spesielt ikke hvis man har fått et belastende stempel som mindre begavet av skolesystemet. Stempelet hefter ved hele livet. De største fordommene oppleves øverst i hierarkiet. Den røde tråden blir: «Du må ikke komme her og komme her».
I levekårsundersøkelser skårer Norge høyt, som «verdens beste land å bo i» og nordmenn er «de lykkeligste i verden». For mange er nok dette tilfellet, men ikke for alle.
[ På skolebildet i første klasse smiler Rune. To år senere smiler han ikke lenger ]
Uverdig og uvirkelig
Jeg har tross alt vært heldig, hvis jeg tar utgangspunkt i de mange historiene som er blitt fortalt, i media og gjennom bøker. En av dem er «Ingen barndom» av Ola Ødegaard fra 1985.
Ødegaard forteller om sin oppvekst på Dombås og senere om livet på spesialskoler for evneveike og i fosterhjem. Han forteller om da han som åtteåring ble ført ned i en mørk kjeller og innelåst der hele natten sammen med en 11-åring som fryktet de skulle bli drept.
Ødegaard deler skjebne med tusenvis av andre.
Jeg har prøvd å lese disse bøkene om barn og unge som fikk en skammelig og uverdig behandling i møte med skolesektoren og barnevernet, men har ikke maktet å komme gjennom alt. Historiene er sterke selv for en sosionom. Det hele virker absurd og uvirkelig. Slike bøker burde vært unødvendige i velferdssamfunnet Norge, men alt tyder på det motsatte.
De gode hjelperne
Før jeg skriver mer om taperne, vil jeg gjerne fremheve de gode hjelperne. Det er viktig at det blir satt søkelys på de gode tingene også – først da får vi et mer nyansert syn.
Det finnes mange gode fagfolk i systemet som kjemper mot urettferdigheten, enten de er lærere, sosionomer eller psykologer. De må ikke glemmes.
De mange forsvarsløse barna hadde ingen rettigheter. Det eneste de hadde, var håpet om et bedre liv
Mange slags tapere
Norge har bidratt sterkt til å skape ulike tapere i samfunnet. I 1993 kom taperbegrepet opp, da Stiftelsen Rettferd for taperne ble etablert. Skoletapere, mobbeofre, tidligere spesialskole-elever og barnehjemsbarn, samt tyskerungene kom til orde med sine historier.
Den tøffeste kampen kjempet de hver dag ved å skjule sin fortid. Tapernes mange historier var medaljens bakside for et land som ønsker å framstå som barmhjertig og favnende, et land som setter menneskerettigheter høyt. Kan Norge være bekjent av dette?
Barn og unge ble møtt med ulike behandlingsformer som var svært lite humane og ivaretakende. Høyt betrodde personer kunne gjøre hva de ville mot vergeløse barn, uten at det fikk konsekvenser for dem.
Ola Ødegaard ble sendt mot sin vilje til fosterforeldre på gård og spesialskole med Vergerådets godkjenning. Ingen sterke faglige vurderinger lå bak vedtaket. De mange forsvarsløse barna hadde ingen rettigheter eller noen som talte deres sak. Det eneste de hadde, var håpet om et bedre liv. Parallelt levde de med frykten om hva som skjer med dem i morgen og i overmorgen.
Det som er forandret, er at utstøtingsmekanismene nå virker mer i det stille og i det skjulte
Det store opprydningsarbeidet
Det står stor respekt av opprydningsarbeidet som Stiftelsen Rettferd for taperne har gjort. Som enkeltperson har Ola Ødegaard utrettet mer enn noen regjering har maktet. Han har hjulpet mange til å få et verdig liv gjennom økonomisk erstatning fra stat og kommune. I tillegg har han satt spor etter seg på viktige fagområder som helse, skole og sosial. Dette til tross for mangelfull skolegang. Takk for hjelpen, Ola!
I dag, som før, skapes det tapere, både på skolen og i arbeidslivet. Den mye omtalte Tolga-saken er et godt eksempel. Det som er forandret, er at utstøtingsmekanismene nå virker mer i det stille og i det skjulte. Det gjøres mer profesjonelt, ofte med et smil.
Heldigvis, i kampen mellom det gode og det onde, vinner det gode fram.
Vårt Land har presentert Gjøvik kommune for noen av de alvorlige opplevelsene Tormod Hilmen beskriver fra Hunn skole. Kjetil Ulset, prosjektleder og rådgiver i oppvekstsektoren i Gjøvik kommune, sier på vegne av skoleeier at det Hilmen forteller, er uakseptabelt og en av flere skampletter i vårt samfunn. Ulset understreker at han er glad for at tida med spesialskoler er over, og at den type segregering er uønsket og ikke del av skolehverdagen i dag, og at det er noe også lovverket er tydelig på.