Verdidebatt

Ensidig om abort fra WHO

ABORT: WHO går langt i retning av å anbefale fri abort gjennom hele svangerskapet. Med norske briller fremstår det som et ytterliggående og ensidig forslag.

I en ny retningslinje råder Verdens helseorganisasjon (WHO) alle land til å fjerne hindre i lovverket for fri tilgang til abort. Spesifikt kritiserer WHO både begrensninger ut fra svangerskapslengde og kriterier for senabort. I Norge har vi begge deler: Abort er selvbestemt kun de 12 første ukene av svangerskapet, og innvilges deretter av en nemnd som vurderer om kriterier er oppfylt.

WHO går derfor langt i retning av å anbefale fri abort gjennom hele svangerskapet. Med norske briller fremstår det som et ytterliggående forslag.

Morten Magelssen

Det fremstår også ensidig. For i Norge har vi tradisjon for å se på abort som et vanskelig spørsmål, et etisk dilemma. Det er en verdikonflikt der viktige verdier står mot hverandre. Kvinnens interesser, helse og selvbestemmelse er selvsagt svært viktige verdier. Men det er også fosterets menneskeverd og rett til liv. Staten har en legitim interesse i å beskytte livet og opprettholde respekten for liv ved å gi fosteret et rettsvern.

Det er her WHOs forslag blir ensidig, sett fra Norge: Forslaget har bare øye for kvinnens interesser. Fosterets menneskeverd nevnes ikke i det 200 sider lange dokumentet

I Norge: Gjensidig aksept

Når viktige verdier står mot hverandre, må de balanseres på best mulig måte. Det er ulike syn på hvordan balansen bør være. Noen er tilfreds med dagens abortlov, andre ønsker utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker eller enda lenger. Andre igjen ønsker en mer restriktiv lov enn dagens.

Men felles for de aller fleste som deltar i den norske debatten, er utgangspunktet i at abort er et vanskelig spørsmål som har minst to sider. Det er her WHOs forslag blir ensidig, sett fra Norge: Forslaget har bare øye for kvinnens interesser. Fosterets menneskeverd nevnes ikke i det 200 sider lange dokumentet.

På Dagsnytt 18 15. september foreslo Mette Løkeland å legge WHOs råd til grunn også for den norske abortloven. Men helsetjenesten generelt og abort spesielt ser veldig annerledes ut i utviklingsland enn i Norge. Knapt noe land har så lav mødredødelighet som Norge. Det WHO peker på som vektige problemer i utviklingsland, er ikke problemer hos oss.

Fosterets rett til liv er et vektig argument også i mange utviklingsland

Andre perspektiver i utviklingsland

Jeg har vært med på forskning der helsepersonell som utfører abort i Etiopia, har blitt intervjuet om sine erfaringer. Flere sa at de egentlig var mot abort, men så hadde de møtt kvinner som hadde opplevd alvorlige komplikasjoner etter utrygge og ulovlige aborter. Dette hadde fått helsepersonellet til å skifte syn. Det er historier som gjør inntrykk.

Samtidig foregår det aktive abortdebatter også i utviklingsland. Og flere sier der at de vil ha seg frabedt at Vesten kommer og presser på dem vestlige verdier. Fosterets rett til liv er et vektig argument også i mange utviklingsland.

Forkler et etisk spørsmål som medisinsk

I WHOs retningslinje heter det at ukegrenser for abort ikke er forskningsbaserte («Gestational age limits are not evidence-based»). Formuleringen er slående fordi den viser at WHO her har «forkledd» et etisk spørsmål som et rent vitenskapelig og medisinsk spørsmål. For selvsagt er ukegrenser ikke primært basert på vitenskap: De er basert på etikk. Slik må det være når abort er et etisk dilemma.

Retningslinjen har også preg av sirkulær argumentasjon. WHO går ut fra premisset om at abort skal være så tilgjengelig som mulig, i alle situasjoner. Da er det ingen overraskelse at de også konkluderer med at enhver restriksjon på abort, slik som ukegrenser, er uakseptabel.

WHOs forslag innebærer å stryke ut fosterets rettsvern. Som kristen lege og medisin-etiker er mitt syn det motsatte: Fosterets vern må styrkes, ikke svekkes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt