Jeg vet ikke om det er representativt for Israelmisjonen, men muligens er det slik, ettersom Soltveit i gårsdagens avis i en artikkel om min nye bok «Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet», brukte hardt skyts mot meg som person, i stedet for å forholde seg til det min bok handler om. Jeg «slår inn åpne dører», jeg «hviler meg på jobben andre har gjort» og jeg «bommer grovt» i det jeg skriver om organisasjonen i dag.
I tillegg hevder generalsekretæren at mitt syn er «en form for vestlig imperialisme» fordi jeg «fjerner Det nye testamentet helt fra sin jødiske kontekst». Vel, det er ikke jeg som driver misjonsvirksomhet i Israel!
På 1930-tallet, da jøder ble angrepet i Tyskland, tok Israelsmisjonen selv i bruk både skriftlig og muntlig grov antisemittisk retorikk overfor jøder.
Det besynderlige er at generalsekretæren kommenterer så mye på noe jeg faktisk ikke har skrevet om. Mitt tema, og jeg håper mange vil lese om det i min bok, er at Israelmisjonen på 1930-tallet da jøder ble angrepet i Tyskland, selv tok i bruk både skriftlig og muntlig grov antisemittisk retorikk overfor jøder.
[ Ber kristne renske opp i antijødisk grums ]
Dette har Israelmisjonens ledelse etter krigen ikke ønsket å gå inn i. Om dette skriver jeg i boken; «At 1930-tallet er et særlig følsomt tema for Israelmisjonen i dag, understrekes ved at de forfatterne som har skrevet om misjonens historie, har utelatt dette viktige tiåret – som om disse årene ikke eksisterte.» De to bøkene som er skrevet om Israelmisjonen historie har rett og slett valgt å utelate 14 år av sin historie og det er årene fra 1930 til 1944. Det er interessant forglemmelse!
Når har Israelmisjonen tenkt å fortelle sine medlemmer og støttespillere om misjonens mørkeste år? I mellomtiden vil jeg anbefale min bok og Einar Kjørvens modige hovedfagsoppgave i historie om Israelmisjonen syn på jødene, fra 2004.
[ Anmeldelse: Bjørn Westlies «Mørke år»: En strak vei til katastrofen ]