Kultur

Ber kristne renske opp i antijødisk grums

HISTORIE: Historiker Bjørn Westlie etterlyser vilje blant kristne organisasjoner til å ta et oppgjør med antijødiske holdninger. Israelsmisjonen mener han «bommer grovt».

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Jeg har helt bevisst ikke brydd meg om nazistene. Det har vært mye viktigere for meg å finne det negative som ble sagt om jøder på et lavere plan i det offentlige rom, sier Bjørn Westlie.

I boken Mørke år – Norge og jødene på 1930-tallet har den norske historikeren og journalisten undersøkt hvordan antijødiske holdninger ulmet blant nordmenn på 1930-tallet. Nå etterlyser han et kritisk oppgjør med fortiden til flere av bevegelsene som omtales – det gjelder også navngitte kristne organisasjoner og kirker.

– Ikke minst de som ellers er opptatt av jødene og Israel bør være villige til å renske opp i sin egen historie, sier Westlie til Vårt Land.

Men han møter selv kritikk for kildebruk og ordvalg.

Ideen om at jøder må frelses, er i seg selv et uttrykk for en nedlatende holdning til jøder og deres tro

—  Bjørn Westlie i 'Mørke år'

Hverdagslig nedrakking

En rekke historikere har de siste årene forsket på hvordan jøder i Norge ble behandlet både under og forut for krigen. De mange brikkene fra denne forskningen har Westlie satt sammen i Mørke år. Historikeren, som har gitt ut bøker flere bøker om 2. verdenskrig, herunder Fars krig, Fangene som forsvant og Det norske jødehatet, reagerer mot en fortelling om at vi for Norges del maksimalt «kan snakke om en tendens til antisemittisme», slik Hans Fr. Dahl har formulert det – og blir sitert på i Mørke år.

Westlie mener utsagnet er å relativisere hva som skjedde. «Selv en ‘tendens’ til antisemittisme kan være ødeleggende og brutalt nok for den som blir utsatt for det,» skriver Westlie i boken. Han mener at det man kan kalle en mer «hverdagslig» nedrakkingen av jøder, «må etter alt å dømme ha påvirket og formet det norske folks syn på jødene i landet i den aktuelle perioden før 1940».

Selv en ‘tendens’ til antisemittisme kan være ødeleggende og brutalt nok for den som blir utsatt for det

—  Bjørn Westlie i 'Mørke år'

---

Dette er saken

  • I 1995 avslørte daværende DN-journalist Bjørn Westlie hvordan jøder ble plyndret av nordmenn. To år etter la historiker Bjarte Bruland fram sin hovedoppgave, som førte til opprettelsen av Skarpnes-utvalget. Det ledet til et historisk oppgjør med uretten mot jødene, og en erstatningsutmåling på 450 millioner kroner.
  • De siste årene har flere historikere stilt spørsmål ved en fortelling som plasserer skylden for jødeforfølgelsene alene hos tyske okkupanter og partiet Nasjonal samling. Det gjelder ikke minst Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? fra 2018, som ble fulgt av den såkalte «motboka» til Bruland, Elise B. Berggren og Mats Tangestuen, samt Likvidasjonen av Synne Corell som kom ut i fjor.
  • I boken Mørke år (Res Publica, 2022) tar Bjørn Westlie opp antijødiske holdninger på 1930-tallet. Westlie er i dag forfatter og historiker med doktorgrad.

---

– Skremmende bilde

Den nye boken tar for seg alt fra kulturliv og presse, til kristne organisasjoner og bondebevegelsen. Historiker Einhart Lorenz har tidligere skrevet at det var i sistnevntes organisasjoner og omland at «de sterkeste jødefiendtlige holdningene også kom til uttrykk i den politiske offentligheten».

Bjørn WestlieBjørn Westlie

Men Westlie vil ikke støtte dette:

– Selv ville jeg kanskje sagt Aftenposten, på grunn av størrelsen og innflytelsen de hadde. Men vi sitter ikke med det samlede bildet. Det gjenstår. Og likevel vil jeg si, etter å ha gjort så godt jeg kunne for å samle trådene, at det tegner seg et ganske skremmende bilde av hva som pågikk på 1930-tallet. Og det mest ubehagelige er hva dette kunne komme til å bety, sier han med et nikk til debatten rundt Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?

Boken skapte diskusjon om hvordan nordmenn mislyktes i å beskytte jødene i tiden fram mot deportasjonene høsten 1942, men også på ulike måter bidro til at folkemordet kunne bli en realitet.

Så Tyskland som alliert

– Det er når minoritetene i et samfunn blir angrepet og mobbet at et samfunn blir prøvet, og på 1930-tallet besto ikke Norge den prøven, mener Westlie.

Gjennom arbeidet har han blitt slått av «hvilken utrolig mangel på medmenneskelighet og civil courage som preget ordskiftet på denne tiden».

Westlie er også slått av kortsiktigheten, og mener det burde være åpenbart hvilken politisk sammenheng antijødiske uttalelser spilte inn i, i en tid der jødene ble fratatt sivile rettigheter og tvunget på flukt i andre land. At ordene likevel falt, setter han dels i sammenheng med uttalt støtte til Tyskland, en allianse som eksempelvis kom til syne i debatten rundt tildelingen av Nobels fredspris til Carl von Ossietzky. En rekke norske forfattere, med Knut Hamsun i spissen, motsatte seg valget. Det gjorde også riksaviser som Aftenposten, Morgenbladet og Nationen, som nektet å trykke motsvaret Sigrid Undset og 33 andre forfattere ga Hamsun.

– Hele borgerligheten var imot at Ossietzky ble tildelt prisen, og dette handlet jo om at han avslørte den tyske militære opprustningen, som man støttet. Man oppfattet ikke Tyskland som en trussel, men som en alliert, som man ønsket at skulle bli sterk. Alt annet ble underordnet dette, og da oppfattet mange i Norge at jødene sto i veien for en slik utvikling.

Bjørn WestlieBjørn Westlie

«Antikristelig makt»

Teologen Torleif Austad har kritisert hvordan kirken «reagerte seint – alt for seint» da det i 1942 kom varsler om at jødene kunne bli angrepet. Han har påvist antijødiske holdninger hos sentrale kirkefolk forut for okkupasjonen, som den innflytelsesrike Leiv Aalens påstand om at de «kulturbolsjevistiske oppløsningstendenser, den marxistiske klassekamppropaganda, den internasjonale jobbekapital og ting som er enda verre» var mer eller mindre jøders verk.

Det er blant annet Austads forskning Westlie bygger på i kapitlet «Ingen bønn om du er jøde» – om kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Her trekker han dessuten fram to studier av henholdsvis Den katolske kirke og Den norske Israelsmisjon (DNI). Nemlig Renata Abrahamac-Lundstrøms masteroppgave fra 2016, Jøder og Den katolske kirke i Norge i mellomkrigstiden 1918-1939, og Einar Kjørvens hovedfagsoppgave i historie fra 2004, Den norske Israelsmisjonens syn på jødene i tidsrommet 1918–1942.

Førstnevnte viser at artikler i det katolske tidsskriftet St. Olav var gjennomsyret av antijødiske holdninger. De såkalte «pengejødene» var hensynsløse, umoralske, egoistiske og grådige. De fremstilt som en gruppe som truet storsamfunnets eksistens over alt – en dødelig fare for kristne og alle sine omgivelser.

Sistnevnte har konkludert med at jødefiendtlige ytringer fra DNI «isolert sett kunne ha stått i den antisemittiske bevegelsens blader». Ledere som Gisle Johnson og Christian Ihlen uttalte slik som at jøder var «maktsyke», «herskesyke», og hadde «rovdyrinstinkter» (Johnson) eller at jøder sammen med bolsjevikene representerte «den sterkeste og farligste antikristelige makt i vår kristne Europa for tiden» (Ihlen).

«Mangler selvkritikk»

Da jeg begynte å se på dette, hadde jeg nok planlagt å rekke over mer. Det ble ikke mulig blant annet på grunn av pandemien. Men her er det mye som religionshistorikere bør se på. Jeg begynte for eksempel så vidt å kikke på pinsebevegelsen, som kunne vært viktig å gå inn i, fordi de allerede da var forholdsvis store, sier Westlie om utvalget som er gjort.

I tillegg til å referere forskningen har han hentet inn kommentarer fra berørte aktører. Westlie kritiserer også hvordan nettopp Den katolske kirke og DNI har tatt fatt i egen historie i ettertid.

Westlie skriver at DNI ikke har foretatt «noen egen kritisk gjennomgang av forholdet til jødene i de avgjørende og kritiske årene» – til tross for at kampen mot jødehat i dag er et prioritert område for organisasjonen:

«Israelsmisjonen knytter sin oppfatning av hva jødehat er direkte til enhver kritikk av Israel, men de mangler selvkritikk over hvordan de selv har forholdt seg til jøder. Fortsatt arbeider misjonens aktivister og ansatte med å «frelse» jødene fra jødedommen i en rekke land og ikke minst Israel,» skriver Westlie.

Han mener misjonens «ufølsomhet og negativitet overfor den volden jøder ble utsatt for i mange land på 1930-tallet, bare kan forklares ved at Israelsmisjonen var mest opptatt av seg selv og sine. Her deler de holdninger med andre religiøse samfunn hvor jødene ble bekjempet fordi de ikke ville konvertere til kristendommen. Ideen om at jøder må frelses, er i seg selv et uttrykk for en nedlatende holdning til jøder og deres tro».

?

– Bommer grovt

– Uttalelsene fra tidligere ledere er helt uforenelig med hva vi står for i dag. Men vi synes Westlie slår inn åpne dører. Han hviler seg på jobben andre har gjort, og bommer grovt i sin beskrivelse av organisasjonen i dag, svarer Vegard Soltveit, generalsekretær i DNI.

Han mener det ikke er grunnlag for å slutte at lederens uttalelser var representative for hele organisasjonen, og sier DNI har jobbet grundig med fortiden over flere år: 3. mai i år kom landsstyret med en offisiell beklagelse for å ha spredd antisemittiske konspirasjoner. Soltveit viser også til en prinsipperklæring fra 2004 som «tok oppgjør med den erstatningsteologien som la grobunnen for antijudaismen».

Erstatningsteologi betyr at man tenker seg at den kristne kirke har overtatt Israels løfter og erstattet Israels plass i frelseshistorien. Soltveit mener det er dette som Westlie «i beste fall legger til grunn», når han skriver at organisasjonen fortsatt arbeider med å frelse jøder fra jødedommen.

– Vi kjenner oss ikke igjen. Du vil aldri finne noen i Israelsmisjonen som sier at vi driver og konverterer jøder vekk fra det jødiske. Det er en helt absurd tanke for oss.

– Men er det ikke det man i sin essens gjør, ved å si at jøder må bli Kristustroende?

– Ja, hvis man mener at Jesus fra Nasaret ikke har noe med jødedom å gjøre. Men hvis man tror på Abraham, Isaks og Jakobs Gud, og tror at Jesus fra Nasaret er Israels Messias, blir det helt rart å ordlegge seg slik Westlie gjør. Hans syn er en form for vestlige imperialisme, der han fjerner Det nye testamentet helt fra sin jødiske kontekst. Det oppfatter jeg som et overgrep mot Det nye testamentet, mot dets kontekst, og ikke minst mot jøder som tror på Jesus i dag. Hva mener Westlie om messianske jøder? Er de ikke jøder lenger? Gjennom ordene han bruker, viser Westlie at han ikke kan dette fagfeltet, mener Soltveit.

Gjennom ordene han bruker, viser Westlie at han ikke kan dette fagfeltet

—  Vegard Soltveit, generalsekretær Den norske Israelsmisjon

Hadland: – Urimelig

Også fra katolsk hold etterlyser Westlie oppgjør. Han viser blant annet til en tekst av Sr. Anne Bente Hadland som berører tidsskriftet St. Olav på 1930-tallet, uten å nevne karakteristikkene av jøder og datidens politiske linje. «At dette temaet ikke nevnes i oppsummeringen av St. Olavs historie, kan oppfattes som at det skal legges lokk på denne ubehagelige delen av historien, eller at denne delen av historien ikke betyr noe», kommenterer Westlie.

– Urimelig, svarer Hadland, og viser til at den aktuelle artikkelen ikke var en vitenskapelig tekst, men en begrunnelse for hvorfor St. Olav og Broen ble slått sammen i 2010. Hun sier hun heller ikke har lest de aktuelle årgangene systematisk med tanke på antisemittisk innhold, men sier seg enig i at tematikken er viktig:

– Denne delen av historien må løftes fram, og det jobbes per i dag vitenskapelig på katolsk hold med dette – med tanke på en utgivelse, sier hun.

Anne Bente Hadland, priorinne, Sta. Katharina hjemmet.

Hopper bukk

– Hadland vurderer jo faktisk St. Olavs utgivelser på 1930-tallet, og ved å ikke skrive om de antijødiske tekstene som det var mye av, så kan det ikke karakteriseres som noe annet enn fortielse, svarer Westlie til kritikken.

Når det gjelder DNI, mener han Soltveit «hopper bukk» over «hvor brutal og fiendtlig jødene ble betraktet og omtalt i misjonens skrifter og fra sentralt hold.»

– Jeg forstår at han vil skrive seg vekk fra realitetene ved kritisere meg om noe jeg ikke har skrevet noe om – men Israelsmisjonen har i sin egen historiefortelling valgt å ikke skrive om 1930-tallet og krigsårene, sier Westlie, og viser til at det eneste offisielle historieverket som tar opp 1930-tallet er forfattet av Christian Ihlen selv.

– Og på 1930-tallet var Israelmisjonens budskap gjennomført antisemittisk, sier Westlie.

Bjørn WestlieBjørn Westlie

– Bør renske opp

Den norske kirke har nedsatt en kommisjon som skal jobbe med kirkens forhold til jøder og jødedom, og flere sentrale kirkefolk har etterlyst en formell unnskyldning fra Den norske kirke til jødene.

– Er det rimelig å forvente at nåtidens representanter skal gjøre opp for fortidens synder og unnfallenhet?

– Jeg synes det er betimelig. Alle som har visst noe er snart borte. Når først Den norske kirke har satt i gang en slik gjennomgang, ville det vært bra hvis andre religiøse organisasjoner i Norge også gikk i seg selv. Jeg tror det også det kunne gitt økt troverdig til de aktuelle organisasjonene, sier Westlie.

– Opplever du at det er vilje til å ta fatt i fortiden?

– Religiøse organisasjoner er nok i stor grad som avisene; de er ikke særlig interessert i å gå inn i hva de har vært med på. Alt som handler om 1930-tallet og 2. verdenskrig er enormt følsomt – fordi vi i ettertid kan se hvor ille det faktisk var. Jeg kan ikke kreve at andre er like ivrige som meg etter å grave i fortiden. Men store organisasjoner i Norge, ikke minst de som ellers er opptatt av jødene og Israel, bør være villige til å renske opp i sin egen historie, mener Westlie.






Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur