Sårbar fellesrådslinje uten nødvendig kompetanse

Gjennom flere år er ny-organisering av kirken debattert på alle nivåer i kirken. Målet for en ny organisering er å få en felles arbeidsgiverlinje for de som i dag er ansatt i fellesråd og prestene som er ansatt i rettssubjektet Den norske kirke gjennom bispedømmene. Et forslag om å opprette et nytt arbeidsgiverorgan på prostenivå har blitt avvist i en bredt anlagt høring.

Målet for en ny-organisering av kirken må være å få en robust, handlekraftig, profesjonell, bærekraftig, synlig og engasjerende kirke. Samtidig må kirken være tro mot sitt kall og oppdrag hvor evangeliet skal forkynnes gjennom ord og gjerning (diakoni) og forvaltning av sakramentene. Det store spørsmålet må da være hvilken modell for kirkelig organisering som best ivaretar det vi ønsker kirken skal være. Samtidig skal kirken være både lokal og nasjonal, i tillegg til regional og global.

Kirkeverger og ledere av fellesråd må ikke bli stående aleine. De må bli en del av en større enhet hvor profesjonalitet blir ivaretatt på en god måte

Det er i «fredstid» vi kan bygge en robust organisasjon

De fleste organisasjoner kan fungere godt i «fredstid». Det er også i «fredstid», når alt fungerer godt, det er tid for å bygge gode organisasjoner som står og er bærekraftige når utfordringene blir store. Jeg erfarer at fellesrådene nå er organisert på en måte som ofte er sårbar når utfordringer og problemer oppstår. Kirkevergen blir stående aleine i håndtering av for eksempel personalkonflikter. Over seg har han eller hun leder av fellesråd. Men denne er et valgt medlem av fellesrådet, som sitter i vervet i ett år av gangen. Likeledes består fellesrådet av valgte representanter fra menighetsråd, samt en geistlig og en kommunalt oppnevnt representant.

Etter mange år som geistlig representant i fellesråd og nå også leder av fellesrådet, ser jeg tydelig at kirken må være nasjonal. Fellesrådsmodellen er for sårbar når problemer oppstår og utfordringene blir store

For sårbart

Leder av fellesråd kan ha varierende kompetanse, alt etter hvem det er. Men uansett bruker vedkommende av sin fritid til vervet. Fellesrådene er også forskjellige. Noen kirkeverger har staber hvor nødvendig kompetanse er tilstede, men de fleste kirkevergene har ingen slik stab rundt seg. Kirkevergen kan gå til KA, men der er det kun råd å få, og det koster fort en del penger.

Likeledes kan kirkevergen søke råd i den andre arbeidsgiverlinja hos prost og biskop. Men det er ingen som kan gripe inn og ta avgjørelser over – eller for – kirkevergen, bortsett fra fellesrådet. Enda tydeligere blir utfordringene med fellesrådmodellen når det oppstår situasjoner hvor kirkevergen selv for eksempel er involvert i konflikt med ansatte eller kanskje selv blir problemet.

Etter mange år som geistlig representant i fellesråd og nå også leder av fellesrådet, ser jeg tydelig at kirken må være nasjonal. Fellesrådsmodellen er for sårbar når problemer oppstår og utfordringene blir store. Kirkeverger og ledere av fellesråd må ikke bli stående aleine. De må bli en del av en større enhet hvor profesjonalitet blir ivaretatt på en god måte. De må bli en tydelig del av en organisasjon hvor «et nivå over», det vil si biskop og stiftsdirektør, i større grad kan bli en del av den formelle ledelsen av kirken. En organisasjon som kan gripe inn når en selv kjenner at en ikke strekker til og når en trenger å løfte saken opp et nivå.