Kirkelig organisering og det allmenne prestedømme

Kirkelig organisering står sentralt på årets kirkemøte. Spørsmålet går både om hva og hvem som betyr noe i kirken og i siste instans om selve kirkeforståelsen. Samtidig som begrepet «det allmenne prestedømme» her med å legge avgjørende premisser for samtalen, brukes det både utydelig og lite definert. I det følgende vil jeg gi en framstilling av hvordan og hvorfor begrepet om «det allmenne prestedømme» vokste fram under reformasjonen for slik å peke på hva det kan si oss i dag.

«In the making»

Tanken om det allmenne prestedømme antydes allerede i 1516/17 i Luthers kritikk av de kirkelige autoriteter, en kritikk som til slutt leder til bannlysing. Samtidig kritiserer han snart ytterliggående «svermere», som avviser behov for embete og ordnet tjeneste. På bakgrunn av dette utvikler Luther en forståelse av et ordnet presteembete – noe han kaller «tjenesten med ord og sakrament», «læreembetet» eller mest bare «forkynnerembetet». I perioden 1524–29 konsolideres reformasjonen og det organiseres menigheter, Luther blir praktisk kirkereformator. Mot «svermerne» fremholder han sammenhengen mellom Helligåndens virke og forkynnerembetet. Fra 1530 ser vi at tanken om det ordnede presteembetet styrkes og evangeliske biskoper forsøkes innført.

Tostandslæren oppheves

Luther er teologisk svært radikal, både virkelighetsforståelse og samfunnsorganisering endres. Han utfordrer tostandslæren, middelalderkirkens deling av verden mellom en hellig/åndelig sfære, og en verdslig/ profan sfære. I middelalderen gikk veien til frelse gjennom kirken: Geistlige og ordensfolk i klostrene levde et hellig liv ikke bare på egne men på alles vegne. Mens tienden fra mennesker som levde verdslige liv helt konkret muliggjorde det hellige livet i kirke og kloster, muliggjorde det hellige liv igjen frelsen for de som lever verdslige liv.

Tostandslæren erstattes av tanken om «det allmenne prestedømme». Hellig liv handler ikke om religiøse spesialister. Hellig liv eier vi i troen, sier Luther, det er noe vi tilkjennes, en Guds gave, er trosrettferdighet. – Det går om hvordan Gud ser oss, om Guds blikk på oss i Jesus Kristus.

Da er spørsmålet: Om relasjonen mellom Gud og menneske prinsipielt sett ikke forutsetter geistlige og ordensfolk som mellomledd – hvordan formidles så frelsen? Jo, sier reformatorene, gjennom en egen ordnet tjeneste: Forkynnerembetet.

Presteembetets rolle endres altså. Fra nødvendig mellominstans mellom Gud og menneske, til å rekke mennesket Guds ord og sakramentet slik at alle i troen kan vende seg direkte til Gud i frihet og håp. Slik får alle døpte del i presteskapet og fri tilgang til Gud. Luther verken opphever eller overflødiggjør presteembetet. Men dets rolle endres.

Ny organisering

Hva betød så dette for kirkelig organisering? Luther så praktisk på det. Slik landsbyen trenger en smed og en lege, så trenger den en prest. Slik smeden og legen trenger kompetanse og et sted for å gjøre jobben sin, så gjelder det samme for presten, kirken er prestens tjenestested. Som døpte, har smeden og legen del i det allmenne prestedømme og eier selv evangeliets frihet. Prestens oppgave i kirken er med sin kompetanse og tjeneste å muliggjøre at smed og lege kan eie evangeliets frihet. Prestens tjeneste består altså i å gi og fastholde folket i landsbyen i Guds nåde.

I middelalderen gikk veien til frelse gjennom kirken: Geistlige og ordensfolk i klostrene levde et hellig liv ikke bare på egne men på alles vegne

Luther åpner aldri for å danne husmenigheter uten en ordnet tjeneste innsatt til å forvalte ord og sakrament. Selv på 1520-tallet, hvor han på det sterkeste fremhever det allmenne prestedømme, fastholder han like sterkt det særskilte åndelige embete, forkynnerembetet, og nattverdsfeiringen knyttes alltid til både embetet og menigheten.

Dette synliggjøres i Confessio Augustana (CA), som er bekjennelsesskrift for Den norske kirke. «For at vi skal komme til denne tro (dvs. trosrettferdigheten, CA 4), er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene». (CA 5) Kirken forstås direkte i forlengelse av denne tjeneste: «… kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett» (CA 7). Og dette skal være en ordnet og offentlig tjeneste man kalles til (CA 14). Senere, i 1539, går Luther enda lenger og omtaler embetet som ett av kirkens syv kjennetegn, sammen med blant annet dåp og nattverd.

Veien videre

Prestetjenesten finnes fordi det må være orden i kirken (jf. 1. Korinterbrev). Det allmenne prestedømme er ikke en oppskrift på kirkeorganisering, men en virkelighetsforståelse som prestetjenesten har muliggjort og stadig skal muliggjøre.

[ Etterlyser kompetanse på kristen tro: Våre kommentatorer gjorde en strålende jobb, svarer NRK ]

På den ene side er det rett at «kirkens oppdrag (er) gitt til alle døpte medlemmer, med basis i det allmenne prestedømme» (Müller-Nilssen-utvalgets sluttrapport, s 19-20). To-standslæren gjelder ikke i Den norske kirke, men på den annen side har vi et særlig åndelig embete, prestetjenesten, som kirken forstås i forlengelse av. Alle stillinger eller tjenester er derfor ikke likestilt i vår kirkes bekjennelse.

Om presteskapet underordnes det alminnelige prestedømme, i den forstand at det underlegges lekfolk og rådsstruktur, vil det true og tilsløre evangeliets utenfra-karakter, trosrettferdigheten som gave, som fremmed rettferdighet. Som kalt av Gud og mennesker, må prestens selvstendighet overfor menighet og øvrig stab sikres i alle saker med betydning for forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene. Dette må også ha følger for kirkelig organisering.

I dette spørsmålet er Den norske kirke nå en slagmark mellom lav- og høykirkelighet. Opphavsmannen til vårt begrep om «det allmenne prestedømme», Luther, er et sted imellom. Han er pragmatisk orientert, men prinsipielt fundert: Embetet er både avledet av det allmenne prestedømme og av Kristi innstiftelse og oppdrag. Fordi Kristi oppdrag er først (jf. misjonsbefalingen), er også embetet før menighet og ikke avledet av den. Samtidig kan ikke embetet tenkes uten den konkrete forsamling. Trosrettferdigheten er alltid en fremmed rettferdighet, verken en iboende kvalitet i den enkelte som tar imot troen eller en iboende kvalitet i forsamlingen av de troende. Forholdet mellom evangelium og kirke er og må være et overfor-forhold, er alltid gave. I de lutherske kirker har dette vært balansert på en sakssvarende måte ved at kallet kommer fra menigheten samtidig som ordinasjon og innsettelse forstås som embetsoverrekkelse.

[ Bakkevig, Grimstad og Lundby: «Tid for kompromiss» ]

Er så alle i den kirkelige stab like viktige i lys av denne forståelse? Alle er likeverdige i dåpen og troen, alle har del i det allmenne prestedømme. Men ikke alle har del i forkynnerembetet, i prestetjenesten. Og de øvrige oppgaver og tjenester finnes i forlengelse av dette embete og denne tjeneste.

Den norske kirke diskuterer på alvor om den lokale prestetjeneste skal kunne ledes av noen annen enn en prest, som den eneste av de historiske kirkene i Europa. Kirkemøtet gjør klokt i å gjennomtenke sin egen arv og lytte til sin egen bekjennelse.