Hvor lenge skal kirken diskriminere funksjonshemmede?

I 2016 kom Kirkenes Verdensråd (KV) med dokumentet «The gift of being». Det beskriver hva kirken må gjøre for å motvirke at funksjonshemmede utestenges fra å være med i kirkeliv og kirkedemokrati. KV tydeliggjør at kirkene må velge et rettighetsbasert innsteg i møte med funksjonshemmede. Fokuset ble flyttet fra «omsorg for» til «retten til».

Kirken diskriminerer

Den norske kirke har mange gode intensjoner og vedtak om hvor viktig det er at alle skal med. Nylig vedtok Kirkerådet et dokument om likestilling, inkludering og mangfold. Her kan vi lese at: «Kirken har nulltoleranse for alle former for diskriminering som hindrer mennesker i å oppleve seg som et fullverdig medlem av fellesskapet og som begrenser en i å ta i bruk sine evner og kompetanse i kirkens tjeneste».

Vår erfaring er at kirkemedlemmer med funksjonsnedsettelser diskrimineres og begrenses i Den norske kirke i dag. Det mangler salmebøker for synshemmede og personer med lesevansker, trosopplæring blir ikke tilrettelagt, kirkelige ansatte får ikke tilrettelegging, rullestolramper mangler, teleslyngene fungerer ikke, og så videre.

Er vi ikke viktige nok?

Den norske kirke har opprettet en nasjonal koordineringsgruppe for arbeidet med likestilling, inkludering og mangfold som skal jobbe med dette feltet. Der finnes det ingen som representerer funksjonshemmede. Og det er nettopp dette som er kjernen i problemet. Mennesker med funksjonsnedsettelser blir ikke hørt i Den norske kirke. Eller det er ikke helt riktig. Noen få blir hørt, men det kommer vi tilbake til.

15–18 prosent av befolkningen lever med funksjonsnedsettelser. FN og funksjonshemmedes organisasjoner omtaler gruppen som verdens og Norges største minoritet. De mener at gruppen ikke har samme menneskerettslige vern som andre minoriteter.

Skal vi få tale vår egen sak?

Kirkemøtet er kirkens «storting» og det øverste demokratiske, representative organ i Den norske kirke. Det skulle bety at alle som er medlemmer i kirken er sikret representasjon, at de har noen som taler deres sak på kirkemøtet. Slik er det ikke. Den norske kirke har et velkjent demokratisk underskudd når det gjelder kirkens største minoritet.

For å bøte på dette i det sivile demokratiet, pålegges det tiltak ved lov. Alle norske kommuner må opprette råd for funksjonshemmede. Det skal er sikre at funksjonshemmede blir hørt i alle saker. Det finnes ingen slike råd i Den norske kirke. Heller ingen ombudsmann og ingen fast representasjon på kirkemøtet, i bispedømme- eller menighetsråd – hverken for fysiske eller kognitive funksjonsnedsettelser eller utviklingshemminger.

Ulik praksis – like utfordringer

Men kirken har en praksis der enkeltstående grupper blir hørt. Det gjelder døve og kirkemedlemmer med samisk etnisk bakgrunn. Vi har vanskelig for å forstå hvorfor funksjonshemmede på generelt grunnlag ikke skal være sikret slik representasjon? Vår erfaring er at de som er til stede i rommene blir hørt, og for all del, dette er ingen kamp mellom grupper. Både KABB og Døvekirken gjør en jobb for kirka og er spesialister på tilrettelegging for våre målgrupper, forskjellen er at Døvekirken mottar store bidrag fra Den norske kirke – KABB må drive rettighetsfestet trosopplæring og tilrettelegging på vegne av Den norske kirke med innsamlede gaver fra enkeltpersoner, sponsorer og kirkeofringer for å kompensere det lille vi får fra Kirkerådet.

En blindflekk i kirkedemokratiet

I opptakten til Kirkemøtet har det vært gjort to store utredninger om hvordan kirken bør organiseres. KABB har deltatt i høringene og sagt tydelig og klart fra om at funksjonshemmede ikke blir hørt – i grunnen har vi holdt på med det i snart 90 år.

Hverken Müller-Nilssen-utvalgets eller Harald Askelands dokumenter nevner kirkemedlemmer med funksjonsnedsettelser, bortsett fra døve. Det er kanskje ikke så rart, for ingen funksjonshemmede har vært involvert eller invitert i noen deler av utredningene. De har kun fått uttale seg i etterkant gjennom høringene.

Dette er en blindflekk i det kirkelige demokratiet. Er vi glemt, forbigått, utestengt – er vi for marginale og uinteressante?

Nei, svarer Morten Müller-Nilssen når KABB spør. «Det er ikke å tolke som et uttrykk for min og utvalgets vurdering av tematikkens viktighet – kun et uttrykk av utvalgets tid og ressurser i arbeidet med et omfattende mandat».

Harald Askeland beklager at gruppen ikke er nevnt i rapporten hans, men presiserer på målstreken, når rapporten skal overleveres kirkerådslederen, at kirken har et stort ansvar for å legge til rette for demokratisk deltakelse for personer med funksjonsnedsettelser. Det var KABB som minnet ham på det.

Kirkemøtet sitter på makta

FN konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter og bærekraftsmålene, likestillings- og diskrimineringsloven, trossamfunnsloven er tydelige på at demokratisk deltakelse må løftes. Å ikke legge til rette for at funksjonshemmede får mulighet til å delta i demokratiske kirkelige prosesser, er rett og slett diskriminering. Representasjon og tilstedeværelse gir oppmerksomhet og fokus slik at det også bevilges midler og at ulike stemmer får høres når beslutninger skal tas og ressurser fordeles og forvaltes.

Tornen i kirkekjødet er at funksjonshemmede ikke blir regnet med. Det ingen grunn til å anklage Askeland og Müller-Nielsen – de har gjort jobben sin. Men de som laget oppgaven og gav dem mandatet glemte at det finnes en god del mennesker i Den norske kirke som faktisk må ha litt mer for å få like mye. Kan en kirke glemme noe slikt da?

Egentlig er det skikkelig demokratisk krise allerede nå. Kirkemøtet 2023 skal nemlig utrede og fatte vedtak om hvordan Den norske kirke skal bli en universell utformet kirke. Det demokratiske grunnlaget legges på dette kirkemøtet. Kirken står i i fare for at de medlemmene det skal fattes vedtak om, ikke får være med å påvirke og bestemme over sitt eget kirkeliv. Det kan ikke kalles noe annet enn diskriminering.