Mette Løkeland-Stai gjentar sin påstand (Vårt Land 8. september) om at abortlovens utforming ikke har betydning for antall aborter, og at de høye globale aborttallene i stor grad skyldes illegale aborter. Disse påstander bygger på høyst usikre estimater, men jeg er klar over at denne tanken spres i et forsøk på å oppheve alle abortgrenser.
Løkeland-Stai bruker Verdens helseorganisasjons tall, som har lagt de høyeste estimatene til grunn for eksempel når det gjelder illegale aborter. Det angitte tallet på 45 prosent av alle aborter trekkes sterkt i tvil av enkelte forskere, det kan være at dette er tre ganger så høyt som de reelle tallene.
Løkeland-Stai og jeg kan imidlertid forenes i ønsket om arbeidet for å gjøre aborter trygge. Da en søknad om abortpillen kom på helseminister Høybråtens (KrF) sitt bord i år 2000, mente både han og hans rådgivere at søknaden måtte innvilges fordi en alltid må ta sikte på å gjøre en abort så trygg som mulig.
Løkeland-Stai mener at jeg «prøver å forferdeliggjera henne og andre abortrettsforkjemparar» ved å skildre et scenario der kvinner kan ta abort når som helst i svangerskapet. Det jeg gjorde var å referere Løkeland-Stais egne ord i Aftenposten 7. september 2018: «Når det gjelder den nedre grensen for fødsel og øvre grensen for abort, bør ikke den være absolutt. Til det er situasjonen for ulik for hver og én». Jeg tar det selvfølgelig ad notam at hun nå mener at 22 uker for selvbestemmelse er fornuftig. Hun slipper likevel ikke unna spørsmålet om hva som skal skje med levedyktig foster etter en abort. Med en feilberegning av termin på 1–2 uker vil man med denne grensen risikere å abortere friske fostre med en levedyktighet opp mot 80 prosent.
Mitt hovedanliggende i abort og bioteknologidebatten i noen tiår har vært at vi må arbeide med en avveining mellom mors og fosterets rettigheter
For lettvint å avfeie meg som «abortmotstander»
Det er hyggelig at Løkeland-Stai siterer fra min bok «Når grenser flyttes» fra 2007. Den inneholder en artikkelsamling hele 47 år tilbake i tid. Det ville kanskje vært mer fruktbart om hun hadde gjengitt mine synspunkter for eksempel i min kronikk i Aftenposten 20. mai eller Vårt Land 3. august. Det blir for lettvint når hun avfeier alle som er uenige med henne med det meningsløse uttrykket «abortmotstander».
Mitt hovedanliggende i abort og bioteknologidebatten i noen tiår har vært at vi må arbeide med en avveining mellom mors og fosterets rettigheter. Vi må være villige til å diskutere selvbestemmelsens grenser. Akkurat hvordan dette skal balanseres, anerkjenner jeg at det kan være forskjellige synspunkter på. Løkeland-Stai synes lite interessert i en slik balanse. Hun dikter fritt når hun skriver at jeg er imot at «ein skal kunne ta abort på bakgrunn av sjukdom hos fosteret». Når har jeg skrevet det? Tvert om har mitt hovedanliggende i 40 år vært å finne en balanse mellom de forskjellige parters rettigheter, også når det gjelder fosterdiagnostikk (se Vårt Land 3. august).
Vi må være villige til å diskutere selvbestemmelsens grenser. Akkurat hvordan dette skal balanseres, anerkjenner jeg at det kan være forskjellige synspunkter på
[ Løkeland-Stai: «Den som trur at lova påverkar tala på abortar og seinabortar, tar feil» ]
Selvbestemmelse må gå begge veier
Løkeland-Stai mener hun er opptatt av kvinnen, som om ikke jeg og andre også er det. Jeg har reist rundt i store deler av verden og sett hvordan kvinner blir presset, ja, til og med tvunget til abort, hvis det finnes eller mistenkes en eller annen feil hos fostret. Jeg er blitt kontaktet av fortvilete kvinner i vårt eget land som føler seg presset til abort av nær familie eller av helsepersonell. Hvis man snakker om selvbestemmelse, må det også bety å fritt kunne velge ikke å ta abort.
I de årene jeg har vært med i den bioetiske debatten er det ett aspekt som kanskje har vært mitt viktigste anliggende: Hva skjer med oss som enkeltmennesker og samfunn når vi fjerner eller reduserer vernet for en gruppe?
Jeg har rett og slett vært redd for at vi skal få et samfunn hvor menneskeverdet generelt blir nedgradert, et samfunn hvor bare friske barn, med utvalgte egenskaper, skal få lov til å bli født og etter hvert lov til å leve opp. Jeg tror faktisk min engstelse har vært berettiget. En ensidig vekt på kvinnens rettigheter har vist seg å føre oss inn i en utvikling av en fertilitetsindustri hvor det perfekte kan dyrkes. Det har åpnet for en nådeløs jakt på fostre som ikke har de egenskaper mange ønsker seg. I frykten for denne utviklingen skiller Mette Løkeland-Stai og jeg lag.