Verdidebatt

Aktivisme trumfar evidensbasert praksis

KJØNNSDYSFORI: Britane legg ned Tavistock på grunn av ideologisk malpraksis og av omsyn til pasientsikkerheit. I Norge går vi motsett veg. Kor mange unge vil norske helsemyndigheiter ofre?

Tavistock i London har hatt ei høg stjerne i den internasjonale barne- og ungdomspsykiatrien. Det har difor vakt stor oppsikt at deira behandlingsklinikk for mindreårige med kjønnsinkongruens, skal stengast. Og det på grunn av ideologisk malpraksis og av omsyn til pasientsikkerheit.

Ifølge britiske medier er Tavistock kuppa av ein klikk «queer theory»-transaktivistar, og behandlingspraksisen lagt opp etter «bekreftingsmodellen»; ein modell basert på pasientens sjøldefinering av kjønnsidentitet. Pubertetsblokkerar er brukt, utan psykologisk/psykiatrisk utgreiing, og utan å ta omsyn til psykiatrisk historikk/samsjukligheit. Effekten av pubertetsblokkerar omtalast som reversible, sjøl om det manglar vitskapleg dekking for bruken når det gjeld denne pasientpopulasjonen.

Fagleg usemje innad i poliklinikken har blitt stengt ned.

The Cass Report

Dr. Hilary Cass, som er gitt i oppdrag av helsemyndigheitene å undersøke behandlingstilbodet ved Tavistock, kom i vår med ein knusande rapport. I tillegg til å avvise bruk av «bekreftingsmodellen» som fagleg forsvarleg, har ho kome med oppsiktsvekkande nye alarmerande opplysningar om moglege konsekvensar ved bruk av pubertetsblokkerar.

Britane legg om behandlingstilbodet på bakgrunn av Cass sine tilrådingar, i tråd med svenskane sin nye retningslinje der grunnpilarane er terapi og psykososial støtte, istaden for hormonar og kirurgi

Cass har nevropsykiatrisk kompetanse og uttrykker bekymring for moglege nevrologiske og nevrokognitive verknader av pubertetsblokkerar; det vil seie mistankar om at utviklinga/modninga av hjernen påverkast midlertidig eller permanent. Det kan affisere evne til planlegging, og evne til å ta avgjerder og dømmekraft.

.

Dei svenske og norske modellane

Britane legg om behandlingstilbodet på bakgrunn av Cass sine tilrådingar, i tråd med svenskane sin nye retningslinje der grunnpilarane er terapi og psykososial støtte, i staden for hormonar og kirurgi. Forståinga av kjønnsidentitet vert i harmoni med utviklingspsykologisk kunnskap og foreldre er viktige samarbeidspartnarar. Pubertetsblokkerar nyttast berre unntaksvik, i samband med kontrollerte studiar og kun overfor barn med kjønnsdysfori som har vart frå barndommen.

Kva med den norske behandlingsmodellen? Rikshospitalet har hatt behandlingsmonopol og ein «portvoktarfunksjon» her i landet.

Eg stiller spørsmålet: Kor mange unge vil våre norske helsemyndigheiter ofre?

Deira funksjon har aktivt vore motarbeidd av foreininga Fri og PKI (Pasientorganisasjon for Kjønnsinkongruens), med god støtte frå Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS), der lege, forskar og aktivist Ester Espen Pirelli Benestad er fagleg ansvarleg. Benestad og avdelingsleiar Wik sitt liberale syn på bruk av pubertetsblokkerar fekk vi tydeleg fortalt i programmet «Folkeopplysningen» (episode om Trans) vist på NRK i 2021.

I programmet vart stilt følgande viktige spørsmål:

Veit vi nok om den behandlinga vi tilbyr unge med kjønnsinkongruens? Er hormoner og kirurgi løysinga til alle som vil ha det, eller er det et gedigent medisinsk eksperiment?

Kritikarane av Rikshospitalet vann ein viktig siger i 2020, då Helsedirektoratet kom med nye behandlingsretningslinjer som betyr:

  • det skal bli lettare å få behandling
  • tilbodet skal desentraliserast
  • ikkje lenger krav om psykologisk/psykiatrisk utgreiing
  • hormoner skal vere lettare tilgjengeleg utan foreldres samtykke etter fylte 16 år

Kor mange skal ofrast?

Retningslinjene har skapt debatt. Dei to leiarane ved Harry Benjamin Ressurssenter (eldste organisasjonen for transpersonar) har uttalt at dei er skremt fordi Helsedirektoratet har uttalt at fastlegar kan starte behandling med hormoner til unge. Dei har uttalt at unge sin helse blir ofra av vaksne med ein politisk agenda.

Fråsegna gir assosiasjon til nedstenginga av Tavistock.

Norge går likevel motsett veg når det gjeld behandlingsmodellen for barn og unge med kjønnsdysfori!

Eg stiller spørsmålet: Kor mange unge vil våre norske helsemyndigheiter ofre? Og har ikkje unge som slit med kjønnsinkongruens, liksom andre sårbare grupper, rett til behandlingstilbod som er basert på forsking med krav til evidens?

Mer fra: Verdidebatt