Tid for å erkjenne kirkens urett mot homofile

I februar kom biskopene i Den norske kirke med en uttalelse der de «erkjenner at Bispemøtets uttalte holdninger til og omtale av homofili og homofile opp gjennom årene har påført mange mennesker stor skade og smerte.» Videre gir de uttrykk for at slike holdninger har ført til at homofile og lesbiske har opplevd at kirken har fordømt deres liv og deres kjærlighet. På denne bakgrunn vil biskopene «på nytt bekrefte alles menneskeverd, uavhengig av seksuell identitet».

Selv fikk jeg i slutten av april være med på et symposium på Granavolden i regi av Kirkerådets LHBT+-utvalg, der kirkelige ledere fikk høre historiene og erfaringene til LHBT+-personer med kirken, både som ansatte, folkevalgte og frivillige. I symposiet fikk vi høre mange sterke historier som gjorde inntrykk, og vi fikk anledning til å reflektere sammen om veien videre.

Som både biskopenes uttalelse og historiene fra symposiet gir uttrykk for, er Den norske kirkes historie i møte med homofile og lesbiske en svært problematisk historie. På en uakseptabel måte har mennesker blitt satt på valg mellom å være tro mot seg selv og lojal mot kirken. For mange førte dette enten til et liv i selvfornektelse og falskhet, eller til at man mistet troen. De som nektet å velge mellom identitet og kirke, ble ofte møtt med sanksjoner fra kirkens side: utfrysing, jobb- og ordinasjonsnekt, tap av tillitsverv og oppgaver og så videre.