En blå tone for lidelsen

I forbindelse med Notodden Bluesfestiaval arrangerte Notodden kirke «Blå messe» sist søndag. Tidligere Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen holdt prekenen, som Vårt Land gjengir her.

Den blå timen. Det er da sinnet stemmes til savn og melankoli, glede og ettertenksomhet. Det er da fotografene venter på det magiske øyeblikket da himmelen får en blåfarge bare skaperen kan male. Det er da – i denne hildringstimen – det er godt å seile. Det går fra blått til bedre.

Jeg kjenner blåtimens skjønnhet, men den minner meg samtidig om det mørkeste kapittel i vår historie. Den gang vi var fromme, men sto langt fra Gud.

Og der, nede under dekk på slaveskipene mellom syttenhundretallet og attenhundretallet, blir bluesen til

—  Tomm Kristiansen

Blues under dekk

Fra Gullkysten av Afrika la skip på skip ut på ferden mot Amerika, med lasterommet full av slaver. Fra syttenhundretallet tømte europeiske slaveskip Afrika for tolv millioner mennesker, og endret dermed verdenshistorien. Og Danmark-Norge var med.

De lå stuet sammen under dekk. De spydde, de gråt og rallet. De som døde ble kastet på havet. Her var panikk og angst.

Men de sang. Mens skipet vugget seg vestover, gikk tonene fra dekk til dekk. Klagesanger, noen ganger bare stemmer som nynnet. Men så sang de, om sitt usle liv, og om håpet Gud hadde gitt dem. De hadde stått i kirkene og hørt presten si at slavene skal behandles pent. Men de hadde aldri hørt presten si at de noen gang skulle bli fri. De sang sin klage i to linjer, og så om friheten i den tredje. Så sang de det en gang til. Og der, nede under dekk på slaveskipene mellom syttenhundretallet og attenhundretallet, blir bluesen til.

En bønn om frihet

Fra sine sukk og stønn og sin fortvilelse stiger en bønn om frihet til en gud de kjenner, og kanskje har han hørt dem, men han kunne ikke løse deres kjettinger. De havnet i hendene på kolonienes skandinaviske slavedrivere i Karibia, slik at vi kunne få sukker og te, kaffe og tobakk. Varer fra koloniene, kolonialvarer. Deres ulykke ble vår velstand.

Og de ga oss bluesen. De sang a capella der på nedre dekk, og på plantasjene, i stråhyttene de søkte natta i. Firstemt, som de var vant til. De visste at de var Guds barn, men syntes han passet dårlig på dem. Gjennom bluesen sang de seg til trøst og holdt opp et håp om å bli frelst. Hva tror du «frelst» betød for dem, der under stekende sol på slaveplantasjene? De ba om å bli løst fra lenkene, og de hadde en visshet om at det ville skje. For var det ikke det Kristus hadde gjort. Han gikk i døden for at andre, at slavene, skulle bli fri. Lenker skulle løses, allerede her på jorden. De ville at Gud skulle vise dem himmelen, her og nå. Jesus hadde gjort opp. I mange afrikanske bibeloversettelser er ordet «frelst» ofte erstattet med andre ord: Frigitt, befridd, berget.

En tone for lidelsen

De sang blues, men er det Guds musikk? I Det gamle testamente er det pauker og basuner, harper og cymbaler. Bedehuset kom med trøorgelet, som hindret enhver heftig rytme, Frelsesarmeen hadde gitarene og så kom lovsangsbevegelsen med løfter om evig jubel. Kirkeorgelet var hele tiden dronningen i Guds rike og kunne bruse når det trengtes.

Men det kan være så mange pauker og basuner, lovsangslåter og gospelsanger du vil: Så lenge Guds skapning lider under krigen der øst, sulten der sør, løgnene der vest og issmeltingen der nord, blir ikke musikken sann. Det mangler en tone for lidelsen. Det fattige livet svarte amerikanere levde i sørstatene trengte en tone. Akkordene fra kirkene kom fra dypet og gikk i moll. Senere kom tonene til oss. De havnet i kjellerne der bluesmusikerne satt.

Kirken kler seg i blått, og stundom lilla, for å uttrykke livet. Blått til sorg, men også til forventning. Adventstida er lilla. Den minner oss også om at vår glede ikke helt kan bryte ut i et begeistringens stormende crecendo så lenge andre ligger i smerte.

[ Broren døde på misjonsreise. Nå er Christian ungdomspastor ]

Dyret i oss selv

Da Sondre Bratland for førti år siden samlet triste og vemodige salmer, fulle av gråt og smerte, kalte han albumet «Den blå gleda». Gjennom tårer bar de blåtonene gjennom en hverdag hvor det ikke var Gud som satte seilet. For verden er ikke slik Gud drømte om, og som vi andre har håpet på.

Jesus refset sine venner for at de selv var med å på å formørke andres liv. Det har ikke avtatt med årene. Vi har hvisket bak ryggen på hverandre, alltid, og bygdedyret har satt rammer for andres liv. Nettet er en lettvint pisk du kan bruke mot mennesker du endog ikke kjenner. Særlig ungdom og kvinner unngår å engasjere seg offentlig av frykt for hat og latterliggjøring i full offentlighet.

Bluesen er Guds tone til forfulgte og undertrykte

—  Tomm Kristiansen

Det kalles nettroll, men vi vet alle at det dyret bor også i oss selv. Derfor sier Jesus til oss alle, og med både løfter og et ris bak speilet: Døm ikke, så skal deres ikke selv bli dømt. For vi skal måles etter det mål vi har dømt andre etter. Smake sin egen medisin, betyr det på norsk. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere selv bli ettergitt.

Det magiske rådet

Og så kommer det ufattelige magiske rådet: Gi, så skal dere få. Det er ingen beskjed til banker som låner ut og krever inn. Det er ingen oppskrift på skatteinndrivning.

Det er Jesu råd til oss vanlige om å se oss rundt. Få øye på andre, på dem som strever og ikke sier noe. De som lider og ikke røper noe. Dem som ikke blir sett. Gi, så skal dere få. Gi av tid og oppmerksomhet, til den som har gått seg bort i Nav-systemet eller kommunens byråkrati. De som ikke har fått det de har krav på. La dem ikke stå alene i den kampen, og Gud har lovet at det vi gir, skal vi få igjen. Ikke penger og berømmelse. Kanskje takknemlighet og muligheten for å bli vel ansett. Men først og fremst et smil fra Vårherre selv, som merker seg hvem han kan stole på, om troen er aldri så svak og sviktende. Vi er alle skapt i hans bilde, om vi tror det eller ei.

Men kanskje er det ikke du som skal gi. Kanskje er det du som skal få. Livet har ikke lagt seg til rette for alle, alltid. Mange våkner opp til onde dager, og har mest lyst til å sove videre når sola står opp. Hva gjør du da?

[ Prest Jan Bjarne Sødal: – Det finnes ikke noe mørke hvor Gud ikke har vært ]

Blues er Guds dialekt

Den som ikke har ordene til sin smerte, har bluesen. Gud har sagt at han vil møte oss der, uten prektige bønner, uten prognoser og psykiatri. Bluesen beveger seg med sine tre linjer over tolv takter, og Gud lytter til tekstenes klage om tap og nederlag, men også trøkket som kan løfte et håp.

Bluesen er Guds tone til forfulgte og undertrykte. De skeive, de som har fått en diagnose, som har mistet en venn eller kjæreste. Bluesen er tonespråket som knytter kontakten til Gud når ordene ikke strekker til. Du kan ha kjent det når et ubegripelig selvmord rammer familie og venneskare. Hva skal jeg si? Hva kan jeg gjøre? En abort tvinger seg fram. Den fyller oss med etiske dilemmaer og en sorg det er vanskelig å dele med noen. En uhelbredelig sykdom, foreldre som begynner å surre. Hjertet har gitt noen signaler om at du ikke lever evig. Gjeld skaper panikk og lammer familien, ødelegger barnas hverdag. Ensomheten, den rammer ungdom og voksne. Enslige mødres daglige og umulige kamp mot klokka. Og overskuddet vi hadde, er borte.

Gud vet, og det du ikke har ord for, har bluesen toner for

—  Tomm Kristiansen

Det er da vi kan folde hendene og be til Gud. For noen føles det helt fremmed, finner ikke de passende ordene. Det er ikke meg, ikke mitt språk. Men Gud spør ikke etter de fromme ord. Han sier han vil møte oss i bluesen, vi som kommer fra kjelleren. Bluesen, som riktignok ikke er nevnt i Bibelen, har det språket bønnene er lagt av. Den baner vei og bygger bro over til Han som har kraften vi trenger, og trøsten vi håper på. Bluesen er hjertespråket, det er Guds dialekt.

Hvem har ikke en uoppgjort sak som plager og ikke slipper taket. Det lille eller store sviktet. Da du ikke grep inn. Da du gikk over streken. Da du lot som du ikke visste. Gud vet, og det du ikke har ord for, har bluesen toner for.

Amazing Grace

For 250 siden seilte den engelsk kapteinen John Newton sitt slaveskip til stor fortjeneste, men så kom han ut for dårlig vær, og det var så vidt båten bar. Han kom siden i dyp sjelenød. Hva er det jeg har tjent mine penger på? Han bøyde kne, og ba sin Gud om tilgivelse, og så skrev han på sine eldre dager en salme om å bli tilgitt og komme seg videre. Alle kan tilgis, selv et vrak som meg. Slavekapteinens salme rammer oss alle, og vi kjenner den godt.

Amazing Grace.

[ Hun fikk paven til å si unnskyld ]