Mine blindsoner

I det siste har mange i Den norske kirke meldt seg på og uttrykt støtte til LHBTQ+ bevegelsen. Ordet «gratispassasjerer» har kommet til meg. For hva koster det nå? Ikke særlig mye! Ettertanken er dog at jeg ikke har betalt en særlig høy pris selv heller, selv om jeg var mer enn 30 år tidligere ute.

Oslo 1998

Da jeg jobbet som nyutdannet kapellan i Oslo, kom det en henvendelse til prestekontoret fra Åpen Kirkegruppe (ÅK). Kampanjen «Åpen menighet» utfordret norske menigheter til å markere kirkene som åpne for lesbiske og homofile ved å sette opp flagg og plakett i kirken. Jeg husker med skam min reaksjon på det brevet. ÅK har i sin historie «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg» (Laksaa 2016), gjengitt noen av svarene som kom tilbake. Flere svarte som meg: «Det er da selvsagt at kirken er åpen for alle».

Jeg forsto ikke behovet for å markere. Jeg hadde tilbrakt de siste sju årene på Teologisk fakultet (TF), der de fleste av oss var såkalt homo-liberale. Vi problematiserte i liten grad at noen gutter likte gutter og jenter likte jenter. Jeg innser at det er «too little, too late» å be om unnskyldning for det nå, for det ble aldri markert noe i våpenhuset i Ila-kirken. Denne presten syntes det var unødvendig.

San Francisco 2010

Mer enn 10 år senere ble jeg kjent med prester som arbeider ved universitetssykehuset i San Francisco – UCSF. De lever og virker i en by som på alle måter er fargerik, i en kultur der skeive hadde vært synlige og tydelige i mange tiår. Men også i denne byen lever mange skeive et liv i frykt, fortalte de, særlig i møte med kirken.

Sykehusprestene fortalte om pasienter som knapt hørbart hvisket: «Are you gay-friendly?». USA er stort og mangfoldig, og de evangelikale står sterkt i mange områder. Likevel overrasket det meg, som den hetero, cis-personen jeg er, med dertil hørende blindsoner herfra til evigheten: Også i den kuleste byen jeg noensinne hadde vært i, levde mennesker i det skeive miljøet med frykt for å bli avvist eller på annet vis krenket der de lå sårbare i sykesenga.

Også her kjente mange at de måtte forsikre seg om at det var trygt å snakke om livet sitt. De kloke prestene spurte pasientene sine respektfullt: «How would you like me to pronoun you?».

Sykehusprestene fortalte om pasienter som knapt hørbart hvisket: «Are you gay-friendly?»

Et problematisk løfte

Jeg har i liten grad vært utsatt for utfordringer knytta til mine synspunkter i homofilispørsmålet. Mange studievenner og kollegaer fikk mye hardere medfart. Noen fordi de ble sett på som en «sak» og bar belastningen i sine egne kropper, andre fordi de var mer høyrøstede enn meg.

Men jeg fikk spørsmålet i ordinasjonssamtalen. Det tror jeg ingen av oss slapp unna når vi kom fra TF. Biskopen som ordinerte meg, levnes ikke mye ære i Åpen kirkegruppes historiefortelling. Jeg har ingen grunn til å betvile den. For egen del opplevde jeg at det var mulig å ha en ærlig samtale. Han ba meg riktignok om ikke å bruke prekestolen til å promotere mitt syn, og den gangen kjentes det innafor å si ok til det. Det var vel mange andre «prekestoler» tilgjengelig for meg, tenkte jeg.

Nå får det meg til å rødme av skam. Det var jo nettopp prekestolen i kirken det var viktig å bruke. Det var jo nettopp kirkerommet det var viktig å erobre. Jeg overskuet heller ikke at jeg med dette løftet ble med på å opprettholde en spagat som mange prester levde med på denne tida: Skillet mellom hva vi kunne si og støtte i det lukkede sjelesorgrommet, og hva som kunne sies i søndagens preken.

[ Kritikk etter sørgegudstjeneste uten skeive prester: – Jeg tar det alvorlig ]

Regnbuekors

Så kom kirkemøtet i 2015 og jeg håpet og trodde at kirkelig vigsel for likekjønnede skulle bli vedtatt. Lufta gikk helt ut da det ble nedstemt. Mange ble personlig rammet, selvsagt. Også kirken ble rammet, for vedtaket brakte med seg en bølge av negativt fokus. Jeg skammet meg over kirka mi, og – om ikke før, gjorde jeg et tiltak nå.

Pasientene skal vite hvor de har meg, tenkte jeg, og merket den hvite uniformen min: Først med en stor button med et regnbuehjerte, og senere med en pin formet som et kors med en fargerik regnbue. Ikke alle visste hva det betydde, men for de som visste betød det kanskje en liten forskjell.

Slagordet «Nothing about us without us» kunne ha hjulpet de som planla sorggudstjenesten etter skytinga på London Pub

Nye blindsoner

De fleste aggressive (og mikroaggressive) hendelser går under radaren når man ikke rammes direkte, men i sommer ble hele landet rystet av terrorangrepet mot Pride-feirende mennesker. Domkirken ble arena for en sørgegudstjeneste. Jeg fulgte den på radio. En utrolig sterk og flott preken, tenkte jeg.

[ Hans Johan Sagrusten: «Johannes openberring kjem til å bli den mest aktuelle boka i kristen forkynning» ]

Men igjen ble jeg konfrontert med mine blinde flekker: De viktigste stemmene og erfaringene var fraværende. Nå er det mainstream å bruke prekestolen. Det koster ikke lenger jobben eller ryktet. Ingen blir kalt inn på teppet heller, for den som kunne kalt inn på teppet snakker selv fra stolen.

Men selvsagt er ikke utfordringene over. Nå er det tid for å luke vekk de blindsonene som er enda vanskeligere å finne. Slagordet «Nothing about us without us» kunne ha hjulpet de som planla sorggudstjenesten etter skytinga på London Pub.

Nå skal vi kanskje tie, vi som ikke talte da det virkelig kosta noe, for det er nok av dem som kan tale evangeliet erfaringsbasert og med stor faglig tyngde. Vårt Land har hatt gode eksempler på dette i sine spalter i sommer.