Verdidebatt

Hvem bærer skylden for ekstremisme?

EKSTREMISME: Istedenfor å tenke at det er enkelte grupper som har skylden for problemene i samfunnet, ville det vært mer interessant å belyse det som skjer mellom disse gruppene.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I år var det elleve år siden terrorangrepet 22. juli 2011. Hvert år har det vært minnemarkeringer og innlegg knyttet til taklingen av angrepet. Det er en utbredt enighet om at det beste hadde vært å unngå det som skjedde, unngå hatmotivert terror.

Akkurat hvem som bærer på hatet og skylden varierer derimot ut fra hvem man spør. Spør du høyresiden, er det islamisme og venstreradikalisme. Spør du venstresiden, nevnes høyreekstremisme, klasseforskjeller og hat mot minoriteter.

Jeg tror at Støres oppfordring til muslimer er et tegn på selvfornektelse

—  Ali Jones Alkazemi

Selv om man ikke er enige om hva som er kilden, synes problemet alltid å ligge et annet sted enn der man selv er. Det er et sted «der borte», hvor folk ikke liker og tåler noen andre enn sine egne. På den annen side er ikke vi som de der borte – nei, vi selv er tolerante, åpne og kritiske.

Det er denne holdningen som gjennomsyrer Støres uttalelse om at muslimer må stå opp imot intolerante syn i muslimske miljøer i lys av Pride-skytingen. På lignende vis var denne holdningen til stede i kjølvannet av Breiviks angrep, da man tenkte at skylden lå i utbredelsen av høyreekstremistiske tendenser i samfunnet.

Manglende ytringsevne

Istedenfor å tenke at det er enkelte grupper som har skylden for problemene i samfunnet, ville det vært mer interessant å belyse det som skjer mellom disse gruppene. Aviser, tidsskrifter og andre medier for kommunikasjon i offentligheten bør pålegges ansvaret for å sikre at interaksjonen mellom innbyggere finner sted.

Spesielt i lys av de nyere algoritmene og digitale teknologiene er det sentralt at stemmer i samfunnet søker mot å diversifisere og blande ulike gruppers stemmer i offentligheten. For problemet kan umulig ligge i én religion eller politisk orientering alene, men bør anses for å være forårsaket av dannelsen av ekkokammer og isolasjon av enkeltgrupper fra storsamfunnet.

Når minoriteter eller politiske ideologier isoleres og blir forsøkt nedkjempet, skjer det motsatte: De vokser. Ekstremisme, usaklighet og intoleranse øker når man føler at samfunnet stigmatiserer og delegitimerer deg i kraft av gruppen du tilhører. Derfor bør samfunnets mål være å bringe disse gruppene i saklig samtale.

Selv høyreekstremistene eller de mest konservative muslimene tror at de har gode grunner for ståstedet de fremholder. Det er også tvilsomt at de ikke hadde nøye forklart og argumentert for ståstedet sitt, hvis de så på dette som et tilbud fra den offentlige sfære. Og når man først har fremlagt sin sak, har man allerede tilrettelagt for et saklig og voksent debattklima.

Unngår det virkelige problemet

Hva om det ikke er enkelte grupper som har skylden for samfunnets problemer, men heller vi som er late? Hva om det ikke er andres intoleranse, men vårt manglende engasjement i å inkludere ulike stemmer?

Hadde Breivik eller Matapour tydd til vold hvis de hadde blitt oppdratt til å kommunisere og formidle frustrasjonen sin på noen annen måte? Bør ikke samfunnets manglende evne til å oppdra individer som er i stand til å uttrykke plagene og skuffelsene sine på en saklig måte, anses som en større grunn til vold enn bestemte verdens- og verdisyn?

Jeg tror at Støres oppfordring til muslimer er et tegn på selvfornektelse. For problemet er ikke «der ute», men her, i institusjonene og reguleringene som fostrer adferden vår. Det er vi som kan gjøre en bedre jobb av å tilrettelegge for et samfunn der vanskeligheter kommuniseres offentlig og at samfunnsborgere får muligheten til å utvikle evnene som trengs til å delta i en slik offentlig sfære. Kun da vil det blinde raseriet i kjernen av terroristisk vold kunne motkjempes.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt