Verdidebatt

Det er mulig, det skjer allerede, i all vår svakhet stråler lyset fra Kristus fram

OLAVSVAKE: Olavs største og viktigste kamp var å bli mer den Olav som Gud hadde skapt ham til, og mindre av den Olav som først og fremst søkte sin egen ære.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Denne teksten er biskop Halvor Nordhaugs preken under olavsvake i Nidarosdomen foran olsok 29. juli, over teksten i Luk 9, 23-26.

Vi har begynt en våkenatt i katedralen. Vi kommer fra ulike steder. Noen har reist kort, andre langt. Noen har gått pilegrim over flere dager.

Vi er alle på den store pilegrimsveien gjennom livet, og vi søker etter retning og vei videre, slik mennesker før oss har gjort det gjennom århundrer. Hva vil Gud med oss og med meg i dag?

Jeg tror vi er mange som kommer til kirken ikke bare for å høre at vi er elsket av Gud, men fordi vi har et ønske om at noe skal skje med oss, at vi skal vokse og endre oss

I teksten vi nettopp hørte, ga Jesus oss et svar: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?»

Hva er det å følge Jesus? Hva er det å fornekte seg selv og bære korset?

Hva er det å miste livet, for på den måten å berge det?

II

La oss begynne med å se det som henger rett foran øynene på oss. Her i Nidarosdomen henger jordkloden. Det er umulig å unngå å se den. Den henger her for at vi skal huske hvor vi bor.

Vår tids største utfordring er at denne kloden fortsatt skal være et godt og levelig sted for alt og alle som Gud har skapt og stadig skaper. Jorden, vårt hjem, som noen kaller Gaia, er truet, og det i et omfang og på en måte som vi bare aner, men som vi blir minnet på stadig gjennom nyhetene om hetebølger som når stadig nye høyder, kommer oftere og på stadig flere steder.

Tema for Olavsfestdagene her i Trondheim er håp. Er det håp for vår jord – og for slekter som kommer? Ja, men håpet har en pris, det vil koste. I kirken i kveld sier Jesus til oss at vi skal følge ham og bære korset, at vi skal miste vårt liv for å finne det.

Kirken har ingen overnaturlig innsikt i hvilke grep vi som enkeltmennesker og samfunn skal ta for at krisen skal snus. Men som kirke har vi lært noe av Jesus om å ikke sikre oss selv på andres bekostning, ikke være grådige, ikke søke rikdom for egen del, men dele, ja ofre.

Vi må ofre de delene ved vår livsstil som livet ikke tåler. Vi er selv vevet inn i jordens liv. Så hva gagner det oss om vi vinner hele verden, men mister oss selv og går til grunne?

Vi må tro det er håp. Men dette håpet vil ikke komme uten offer. Vi i vår del av verden er blant dem som må ofre mest, men som også har mest å ofre, mest å dele til beste for jorden og våre medmenneskers skyld, de som lever nå og de som følger etter.

Paulus sier: «Gud har latt lyset skinne i våre hjerter for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram». Finnes det en vakrere visjon for det kristne livet?

III

Håp er i kristen sammenheng utenkelig uten offer. Jesus ofret sitt liv for vår skyld, for å forsone oss med Gud, vinne over døden og gi oss ikke bare et håp om det evige livet men en del i det.

Jesus bar korset. Det skal også vi. Kristne har alltid visst at det å følge Jesus har en pris. Den som blir døpt blir tegnet med korsets merke. Korset betyr nåde. Kristus tar vår plass og mister sitt liv og går til grunne, for at vi skal berge livet og ha håp. Vi kaller det frelse, og frelsen avhenger ikke av hva du eller jeg har gjort men bare av hva Gud gjorde i Kristus.

Korset er nådens merke og nåden er en gave. Men korset er også en oppgave, et kall. Korset skal bæres, sier Jesus. Korset er en måte å leve på.

Noe må ofres og dø for at noe nytt og bedre skal vokse fram. Noe må ofres og dø for at vi skal bli mer slik vi er skapt til å være, mer slik vi også ønsker å være.

Jeg tror vi er mange som kommer til kirken ikke bare for å høre at vi er elsket av Gud og mottatt i nåde slik som vi er, men fordi vi har et ønske om at noe skal skje med oss, at vi skal vokse og endre oss. At vi skal bli sannere mennesker - mer lik Jesus, varmere og mer åpne for kjærligheten.

Vi som kristen kirke og som folkekirke må ikke glemme dette ønsket om vekst og forandring, om å bli et sannere menneske, mer menneskelig. Folkekirkens styrke er den åpne døren - du er velkommen og inkludert som du er. Men det må være noe innenfor, noe som fascinerer og forandrer. Det må være noe som er gratis og for alle, men som det også koster noe å leve i. Hvis ikke det å være en kristen også handler om å bli mer lik Jesus og bære hans kors, hvis det ikke koster noe, hva er det da verdt?

IV

Så er vi da i katedralen ved inngangen til Olavsnatten og Olsok, minnedagen for Olav Den Hellige. Hva kan vi lære av Olav Haraldsson, Olav Digre, Olav den voldsomme, han som døde på Stiklestad og mistet makten han søkte - men som gjennom nederlaget ble Olav Den Hellige?

Det finnes bilder og skulpturer av Olav der han sitter på tronen med kongekrone og martyrøksen, og tråkker på en slange. Og slangens hode er likt Olavs eget hode. Olavs hardeste motstander var ham selv, hans gamle jeg. Det var noe i Olav som måtte holdes nede, ja ofres og dø, for at han kunne bli det vitnet, den martyren og den helgenen som han ble.

Det er mulig, det skjer allerede i troende menneskers liv, at i all vår svakhet stråler lyset fra Kristus fram

Hans største og viktigste kamp var å bli mer den Olav som Gud hadde skapt ham til, og mindre av den Olav som først og fremst søkte sin egen ære.

Olav var ikke født som helgen, men han ble døpt til Kristus og tegnet med korsets merke, og på sitt vis - med alle sine feil og mangler - malte han korsets merke på landet, og til sist gjorde han det med sitt blod - slik det heter i fedrelandssangen.

Det var da han døde at han vant, og slik ble han en Kristusetterfølger. Slik ble han også en helgen, en hellig mann og et forbilde for alle oss som i dag forsøker å følge Jesus, bære korset og leve alminnelige hellige liv slik kristne har gjort i 2000 år: Bruke Guds ord, bønnen, gudstjenesten og nattverden, og gjøre kjærlighetens gjerninger.

I teksten vi har hørt i kveld fra Andre Korinterbrev sier Paulus: «Gud har latt lyset skinne i våre hjerter for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram». Finnes det en vakrere visjon for det kristne livet? Guds herlighet som er i Kristus skal være også i oss - ja lyse fram gjennom oss. Slik det glimtvis gjorde også gjennom Olavs liv, og enda mer gjennom hans død og det som vokste fram etterpå.

V

I natt skal vi minnes Olav og takke Gud for at han ved Guds nåde ble en helgen og en martyr. Ordet martyr betyr vitne. Dette er også en side ved å følge Jesus og bære hans kors: Å vitne i handling og i ord om ham som vi tror på. Å være en kristen er ikke bare å ha en tro, men å leve i den og gi den videre.

Tidligere biskop i Nidaros, Tor Singsaas, sa ofte at i Trøndelag er kristendom lettere gjort enn sagt. Det gjelder kanskje ikke bare i denne delen av landet.

Det er godt at noen vil gjøre troens gjerninger. Ære være dem for det!

Men troen blir ikke delt uten at den også settes ord på. Det er mye å si om arven fra bedehuset, men noe av det beste er at helt alminnelige kvinner og menn fikk øve seg i å si fram et vitnesbyrd om hva det betød for dem å tro på Jesus.

Er vi kanskje for sjenerte på troens vegne? Flaue? Det virker vanskeligere å stå fram som en kristen i dag enn tidligere, ikke minst for unge mennesker kan det være en opplevelse av skam knyttet til det å være en kristen. Religion og tro kommer ofte ut med minustegn i nyhetsbildet.

Jesus sier i dagens tekst at vi ikke skal skamme oss over ham og hans ord.

Så skam deg ikke over å si til dem du kjenner - familien, arbeidskolleger, venner - at du tror på Jesus! Si det gjerne kort og enkelt, med dine egne og kanskje famlende ord. Men si det så noen hører det.

Du kan miste noe av din makelige trygghet, men det kan jo være en del av det å bære korset? Og er det da ikke verd prisen?

Det finnes vitner i dag som blir martyrer. I mange land blir det ikke tålt at noen bekjenner troen på Jesus. Det kan koste både friheten og selve livet.

Men det finnes vel noe som er så mye verd at selv livet kan måtte ofres? De vet noe om dette de som skal synge for oss senere i kveld fra Kyiv Kammerkor.

VI

Så går vi inn i Olavsvaka med ordene om å bære korset. At vi må miste noe for å berge noe større. At gjennom våre liv skal Guds herlighet, som er i Jesu ansikt, lyse fram.

Det finnes ingen større visjon for ditt og mitt liv enn denne: Guds kjærlighet og Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram i våre liv.

Bruk denne anledningen til å tenke gjennom hva dette kan bety for deg. Får det noen konsekvenser? Ønsker du i så fall å trekke de konsekvensene?

Det er mulig, det skjer allerede i troende menneskers liv, at i all vår svakhet stråler lyset fra Kristus fram. Det er HÅP - for verden og for oss.

Gud er ikke ferdig med noen av oss. Gud gir oss aldri opp. Og Gud blir aldri klok av skade.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt