En skulle tro at regjeringen hadde lært av kritikken mot Vedum sitt tv-regnestykke, som viste at vanlige familier kommer bedre ut økonomisk tross elleville drivstoffpriser og strømregninger ute av kontroll. Men nei, også kunnskapsministeren velger å sette opp sitt eget regnestykke – også det med syltynn kontakt med virkeligheten.
Hun forklarer at friskolene er dyre for staten, da barna som går der får 85 prosent av den støtten som de ville fått dersom de gikk på en offentlig skole. Det regnestykket faller på sin egen urimelighet. I tillegg kan det legges til at det reelle tallet er lavere enn 85 prosent, siden friskolenes kostnader til bygg ikke er regnet inn her. Samtidig advarer Brenna om at friskolene må kreve foreldrebetaling for å dekke opp for manglende offentlig finansiering, noe som kan gjøre at enkelte foreldre ikke kan benytte foreldreretten. Løsningen på dette, Brenna, er ikke å stramme den økonomiske skruen ytterligere for friskolene, men tvert imot å bedre friskolenes økonomiske rammer.
Resepten for å bevare fellesskolen er altså at Arbeiderpartiregjeringen tar tilbake kontrollen
— Kjell Ingolf Ropstad
Fiendebilde av friskoler
Det mest ideologiske i Brennas kronikk er likevel programerklæringen hun kommer med om hva dagens regjering vil med skolen: «Vil ta tilbake kontrollen og ta vare på fellesskolen». Resepten for å bevare fellesskolen er altså at Arbeiderpartiregjeringen tar tilbake kontrollen.
KrF ønsker å bevare, styrke og utvikle fellesskolen, og vi har en helt annen inngang enn Brenna. Vi tror ikke mer sentral kontroll, struktur og rammeverk er veien til en blomstrende fellesskole. KrF vil at lokal handlefrihet, mangfold og fleksibilitet skal blomstre på alle nivå fra grunnskole til universitet. Vi må lytte til lokalsamfunns behov og holde oppe dialogen med hverdagslæreren.
Dette er langt viktigere for å styrke fellesskolen, enn å male opp et fiendebilde av friskoler og dermed også stemple foreldre som velger å ha barna sine der. Det å finne en syndebukk og fiende er effektivt i propaganda og mobilisering, det kan et stykke på vei også dekke over at man selv ikke har visjon og utviklingskraft i utdanningspolitikken, men det er sjelden et godt utgangspunkt for å legge til rette for vekst og utvikling i skolen.
Hva med foreldreretten, Brenna?
Videre står foreldreretten sentralt i KrFs utdanningspolitiske tenkning. Den nevner ikke Brenna med et ord. Dette prinsippet er en del av FNs menneskerettighetserklæring, og slår fast at foreldrene har hovedansvaret for opplæring av barna sine. Skolen skal ikke, og kan ikke, overta oppgaven som hovedansvarlig for barnas læring, omsorg og oppdragelse.
Det er viktig å sørge for en så god, trygg og inkluderende fellesskole at den blir førstevalget for de aller fleste. Det kan gjøres uten å skape et skremmebilde av friskolene. De er ingen trussel, men et viktig supplement.
[ Hadia Tajik: – På tide å snakke om haldningar til skeive i muslimske miljø ]