Les Halvor Moxnes’ preken: «Derfor må kampen fortsette»

«For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham.» (1 Kor 12:26-27).

«Er du trygg?» Det var en sms på mobilen i går morges før jeg hadde slått på radioen. Ja, selvsagt var jeg trygg, har aldri tenkt noe annet.

Men så kom skuddene. De rammet dødelig, men ikke blindt. De rammet skeive mennesker, folk som var på utestedet London, kjent som møtested for skeive – et sted å møte venner, kanskje sjekke opp noen, finne en kjæreste – av samme kjønn.

Det utenkelige var skjedd, ikke i Orlando i 2016 eller i Brasil stadig vekk – men i fredelige Oslo. Det krasjet med vårt bilde av Oslo og Norge. I år feirer vi 50 år for opphevelsen av § 213 i Straffeloven, loven som straffet menn som hadde sex med menn. Og vi feirer slutten på diskriminering, innføring av rettigheter gjennom partnerskap og til slutt ekteskap. Og vi skulle markert at det er 40 år siden Åpen kirkegruppe for homofile og lesbiske hadde den første solidaritetsgudstjenesten nettopp her i Sagene kirke.

Vi har sett på denne utviklingen som totalt forskjellig fra alt Norge står for

—  Halvor Moxnes

Ekstremisme kjenner ikke landegrenser

Under 50-årsmarkeringen har vi gratulert hverandre med likestilling på de fleste områder, og så husket vi alltid å si at disse norske tilstandene ikke finnes i mange land i verden. I 69 land er homoseksualitet kriminelt, i ti land kan en til og med risikere dødsstraff. Til og med land i Europa har innført lover som begrenser rettighetene til LHBT+ personer, som i Ungarn, Polen og Russland. Og den ortodokse Moskva patriarken Kyrill har sagt at Russlands krig mot Ukraina er en krig mot vestlige makter som støtter Pride-parader.

Vi har sett på denne utviklingen som totalt forskjellig fra alt Norge står for. Den siste Pride-paraden i Oslo før pandemien samlet så stor oppslutning at det minnet om 17. mai. Feiring av kjærlighet for alle, mangfold og åpenhet er så norsk som 17. mai. Men i gleden over dette har vi glemt at 17. mai ellers i verden er den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi.

Og nå har homofobien slått til i Oslo. Den samme homofobien som preger mange land, som utsetter LHBT+ personer for forfølgelse, til og med dødsstraff, har rammet oss. Den slo til ikke som statlig politikk, men ved drap ved en enkeltperson. Men det er den samme ekstremismen som slår til. Ekstremisme kjenner ikke landegrenser.

Terroren 22. juli 2011 var inspirert av internasjonale trender, og inspirerte massedrap så langt unna som på New Zealand. Og drapene natt til lørdag bringer opp traumene fra drapene på 49 mennesker på en nattklubb for skeive i Orlando i 2016.

[ Knut Anders Sørum var utenfor London Pub: – Jeg har ikke lyst til å være redd ]

«Vi er alle skeive!»

Drapene natt til lørdag slo oss rett ut. Lørdag gikk jeg rundt til sentrale steder: ved London Pub sto folk tett, stille, la ned blomster. I Domkirken, som er et sentralt rom ved kriser, og i Grønland Kirke, der Pride-paraden starter, tente folk lys, satt og gråt. Samtidig hadde en stor gruppe laget en spontan-marsj i stedet for den avlyste paraden, og ropte taktfast: «Kampen fortsetter!»

Alle følelser kom opp: sorgen, fortvilelsen, den plutselige utryggheten, sinnet, ropet om å stå på, ikke akseptere å bli slått ned. Alle følelsene er nødvendige som reaksjoner på den den ufattelige volden mot kjærligheten.

Når hele det offisielle Norge kommer til sørgegudstjenesten i Domkirken, sier de: «Vi er alle skeive!»

—  Halvor Moxnes

Men jeg tror mange også opplever å bli støttet av byen, Oslo, og landet, alle politikere. I dag er det nasjonal sørgegudstjeneste i Oslo Domkirke med representanter for alle statsmaktene tilstede. For seks måneder siden var de alle samlet til Kim Frieles bisettelse for å anerkjenne hennes innsats for menneskerettigheter, ikke bare for skeive, men for alle i Norge. Nå er de samlet for å slå ring om skeives menneskeverd, fordi det er alles menneskeverd som er truet. Det er dette Paulus snakker om når han sier: «For om ett lem lider, lider alle de andre med.»

Det er jo dette som er skjedd i det norske samfunnet – og i kirken – i de 50 årene som er gått siden § 213 ble opphevet, at vi som lenge var «de andre,» «utenfor,» langsomt er blitt mer og mer del av et felles «vi». Når hele det offisielle Norge kommer til sørgegudstjenesten i Domkirken, sier de: «Vi er alle skeive!»

Kjærligheten skal vinne

Paulus bruker det kjente bildet av kroppen og lemmene om samfunnet som et felles legeme. Det er dette som er den store utfordringen for det norske samfunnet etter hvert som vi er blitt et mer mangfoldig samfunn: Hvordan kan vi være et fellesskap som respekterer hverandre og er solidariske med hverandre? Ekstremister av alle slag, ideologiske, politiske og religiøse, vil splitte opp dette fellesskapet og er villige til å gå så langt som til å drepe.

Bildet av oss som «Kristi kropp» knytter oss sammen til et fellesskap der vi alle er verdifulle

—  Halvor Moxnes

Derfor må kampen fortsette – for demokratiet, mot ekstremisme, for respekten for menneskeverdet, for anerkjennelse av mangfold samtidig som vi bekjenner oss til fellesskapet. Bildet på kroppen og lemmene var et kjent bilde på samfunnet i antikken. Men det ble brukt som argument for underordning under hodet, en autoritær elite. Slik brukes bildet fortsatt i autoritære bevegelser og stater. Paulus bruker bildet på en ny måte der alle lemmene er like mye verd. Dette er en impuls til en demokratisk tenkning om samfunnet, og til respekt for hverandre.

Bildet av oss som «Kristi kropp» knytter oss sammen til et fellesskap der vi alle er verdifulle. Vi møter dette bildet av fellesskapet i nattverden, ved utdelingen av brødet med ordene: «Dette er Kristi kropp.» I dag er dette et fellesskap i sorgen og fortvilelsen, men det er også et fellesskap der vi forplikter oss på hverandre. Og det er et fellesskap som Kristus deler, både i sorgen og fortvilelsen, men også i forpliktelsen på hverandre, på at kjærligheten skal vinne, og ikke hatet.

[ Skeive hyller preses’ klare tale: – Trygt å få så mye kjærlighet fra kirkerommet ]